En gammel konflikt har blusset opp igjen med full styrke – og denne gangen er sårene dypere enn på lenge. Foreldrene til Ari Behn reagerer kraftig etter at prinsesse Märtha Louise har delt sitt syn på det som skjedde rundt begravelsen, og de legger ikke skjul på hvor hardt det treffer dem.
Marianne Behn og Olav Bjørshol beskriver seg selv som knust etter å ha lest brevet fra sin tidligere svigerdatter. For dem føles det som om en historie de kjenner så godt, blir fremstilt på en måte de ikke kjenner seg igjen i. De insisterer på at det som nå blir sagt offentlig, ikke samsvarer med deres opplevelse av hendelsene.
Alt tok fart da det tidligere denne uken kom påstander om hvem som faktisk sto bak kostnadene knyttet til Ari Behns begravelse. Det ble hevdet at det ikke var kongehuset, men et mediehus som dekket utgiftene. Samtidig ble det antydet at det også skulle ha vært økonomiske avtaler knyttet til bilder og eksklusivitet.
Uttalelser fra sentrale personer i saken har vært sparsomme. Den tidligere ansvarlige redaktøren i det aktuelle mediehuset valgte å ikke gå inn i detaljer, men understreket at det viktigste var at Ari Behn fikk en verdig avslutning. Likevel ble spørsmålene hengende i luften, og usikkerheten vokste.
Så kom brevet fra prinsesse Märtha Louise – og det skulle vise seg å forsterke konflikten ytterligere. I teksten gir hun uttrykk for at fremstillingen som er blitt publisert, etter hennes syn gir et riktig bilde av det som skjedde. Samtidig beskriver hun en tung og smertefull opplevelse av hvordan situasjonen ble håndtert i en tid der familien befant seg i dyp sorg.
Hun forteller om en periode preget av sjokk, der alle sto nær Ari og forsøkte å håndtere tapet. I en slik tilstand, mener hun, er mennesker ekstra sårbare – og nettopp derfor burde omgivelsene ha vist større hensyn. Hun reagerer sterkt på det hun oppfatter som en utnyttelse av en familie i krise, og setter spørsmålstegn ved etikken bak handlingene som ble gjort.
Særlig én opplevelse sitter fortsatt tungt hos henne: beskjeden om at barna ikke burde delta i minnestunden for sin egen far på grunn av pressens tilstedeværelse. For henne som mor var det uakseptabelt. Hun følte seg tvunget til å ta et valg hun beskriver som både smertefullt og nødvendig – å arrangere en egen minnestund, uten deler av familien til stede.
Dette valget, som hun beskriver som dypt vanskelig, har siden vært en kilde til sorg. I en tid der fellesskap burde stå i sentrum, opplevde hun at situasjonen ble splittet. Det hun savnet mest, var nettopp det å kunne sørge sammen.
Hun retter også kritikk mot hvordan slike saker håndteres i det norske medielandskapet. Etter hennes syn får enkelte aktører operere med for stor frihet, selv i situasjoner der grensene for hva som er akseptabelt, blir presset langt. Hun mener dette ikke bare handler om én hendelse, men om hvilke verdier samfunnet velger å stå for.
Fra pressehold har det også kommet reaksjoner. Generalsekretæren i Norsk Redaktørforening påpeker at økonomiske avtaler som kan påvirke menneskers valg i sårbare situasjoner, ikke er i tråd med god presseskikk. Hun oppfordrer til større åpenhet rundt slike praksiser.
Samtidig velger nåværende sjefredaktør i det aktuelle mediehuset å ikke gå inn i saken. Han viser til at det har gått flere år siden Ari Behns bortgang, og mener det ikke er riktig å kommentere dette ytterligere nå.
Midt i alt står foreldrene igjen med en følelse av at deres versjon ikke blir hørt. De fastholder at historien er mer sammensatt – og at sannheten ikke er slik den nå blir presentert offentlig.
For dem er dette ikke bare en debatt om presseetikk eller økonomi. Det handler om minner, om sorg – og om hvordan en av livets mest sårbare øyeblikk blir stående igjen i offentligheten.
