Ingrid Gjessing Linhave har i årevis vært et av de mest strålende og energiske ansiktene på norske TV-skjermer. Fra den lune stemningen i «Nytt på nytt» til de emosjonelle øyeblikkene i «Demenskoret», har hun fremstått som selve symbolet på trygghet og glede. Men bak den profesjonelle masken og de store smilene skjuler det seg en historie om dyp angst, marerittaktige forestillinger og en barndom preget av en lammende frykt for det ukjente.
Nå letter 48-åringen på sløret om hvordan livet egentlig har sett ut på innsiden. For Ingrid startet kampen mot engstelsen allerede da hun var en liten jente. I podkasten «Min barneoppdragelse» beskriver hun en tilværelse der fantasien ikke var en lekegrind, men en kilde til terror. Frykten for å miste foreldrene var så altoppslukende at hverdagslige hendelser ble til dramatiske kriser i hennes indre. Hun minnes hvordan hun sto klistret til vinduet og stirret ut i mørket hver gang moren gikk ut døren i sin blå boblekåpe for å handle julegaver. Timene sneglet seg av gårde mens lille Ingrid ventet i en tilstand av ren panikk, overbevist om at moren aldri ville komme hjem igjen, at døden hadde tatt henne.
Denne mørke frykten forplantet seg i alt hun foretok seg. Som barn la hun utrolige hindre for seg selv for å unngå skjebner hun knapt forsto omfanget av. Tanken på å ende opp som narkoman eller prostituert var så skremmende at hun utviklet bisarre sikkerhetsrutiner. Om nettene søkte hun tilflukt i overkøya sammen med lillebroren, der de lå andføttes. Logikken var like uskyldig som den var hjerteskjærende: Hun tenkte at dersom hun skulle bli «fristet» til et liv på gata i søvne, måtte hun først klatre over broren, forsere stigen, snike seg ned trappen og låse seg ut før hun nådde T-banen. Hun bygde fysiske barrierer i håp om at hun ville våkne før katastrofen inntraff.
Engstelsen fikk også næring fra virkelige hendelser som satte dype spor. Da Ingrid bare var syv år gammel, ble hun og en venninne utsatt for en traumatisk opplevelse med en blotter. Mannen krevde at de små jentene skulle berøre hans erigerte penis, en hendelse politiet aldri klarte å oppklare. Selv i dag reflekterer Ingrid over hvordan et slikt overgrep kan dytte et allerede engstelig barn lenger ut i mørket.
Døden var også et tema som hjemsøkte henne, forsterket av en livlig fantasi. Da bestefaren gikk bort, fikk hun ikke delta i begravelsen fordi hun ble ansett som for ung. Uten svar på hva som faktisk skjedde, diktet hun opp sine egne makabre scenarioer. Hun så for seg at bestefaren ble kremert i kjøkkenovnen hjemme hos bestemor, og at kisten sto midt i stuen. Disse bildene ble til gjentakende mareritt som aldri slapp taket.
Selv etter 20 år i NRK, og i en alder av 48, innrømmer hun at behovet for trygghet har styrt nesten alle hennes valg. Hun har kjempet mot dødsangst og prestasjonsangst, følelser som har fått henne til å unngå store utfordringer i livet. Beslutningen om å ta sluttpakke i fjor var kanskje hennes største seier over frykten – et oppgjør med følelsen av å aldri være god nok, i en erkjennelse av at hun nå er halvveis i livet og endelig må tørre å stå i det ukjente.
