Dokumentarskaperen Louis Theroux har i årevis oppsøkt miljøer de fleste bare leser om på avstand. Han har satt seg ned med ekstreme grupper, lyttet, observert og presset grensene for hva som føles komfortabelt å se på. Nå retter han blikket mot en helt annen verden – en digital sfære der menn dyrker makt, status og provoserende ideer om maskulinitet.
I den ferske dokumentaren «Louis Theroux: I hjertet av manosfæren», som nylig ble gjort tilgjengelig på Netflix, tas seerne med inn i et univers sterkt preget av figurer som Andrew Tate. Her er det mennene som dominerer scenen, og idealene som fremmes er alt annet enn forsiktige.
Flere av deltakerne fremstår kompromissløse. De snakker høyt om egne ambisjoner, penger og kvinner, og viser liten vilje til å moderere seg. For noen er dette underholdning. For andre vekker det uro.
Blant dem som reagerer, er influenser og gründer Oskar Westerlin. Han har tidligere blitt sammenlignet med Tate, noe som har fulgt ham som et ekko i offentligheten. Kritikken har vært tydelig, men Westerlin selv har aldri helt kjent seg igjen i bildet som tegnes av ham.
Nå tar han tydelig avstand.
I podkasten «Ekstra Lars» deler han sine tanker etter å ha sett dokumentaren – og ordene hans er langt fra milde. Han beskriver flere av scenene som ubehagelige å være vitne til, og mener enkelte går altfor langt i jakten på oppmerksomhet.
Han trekker spesielt frem en hendelse der streameren Harrison Sullivan, kjent som HSTikkyTokky, filmer et møte som eskalerer. Ifølge dokumentaren planlegger han og vennene å oppsøke en homofil mann mens alt sendes direkte til publikum. Følgerne sitter klare i chatten, kommenterer og pusher stemningen videre.
Situasjonen tar en mørk vending. Mannen blir slått ned, og klippene sprer seg i etterkant på sosiale medier. Sullivan hevder selv at det aldri var meningen at det skulle gå så langt, og at han ikke deltok fysisk i volden. Likevel blir hendelsen stående som et av de mest omtalte øyeblikkene i dokumentaren.
Westerlin reagerer kraftig på det han ser.
Han kjenner selv dynamikken i livesendinger, der publikum kan rope etter stadig mer ekstreme handlinger. Presset bygger seg opp, og grensene forskyves litt etter litt. For ham er det nettopp dette som er problemet – øyeblikket der det ikke lenger handler om underholdning, men om å tilfredsstille et publikum som vil ha mer.
Han beskriver det som et punkt der folk mister kontrollen og bare blir hensynsløse. Selv ønsker han ikke å være i nærheten av noe slikt.
Samtidig legger han ikke skjul på at han faktisk liker dokumentaren. Han lar seg imponere av hvordan Theroux går rett inn i konfrontasjoner andre ville unngått. Med en blanding av nysgjerrighet og mot stiller han spørsmål når stemningen er på sitt mest anspente.
Men det er ikke bare voldsepisodene som får Westerlin til å reagere. Også holdningene som presenteres, vekker sterke følelser. Når temaer som polygami dukker opp, og en deltaker snakker om ønsket om flere koner, blir kontrasten tydelig – særlig når det møter motstand fra partneren hans.
For Westerlin fremstår det hele som lite gjennomtenkt. Han opplever at mange av deltakerne sliter med å forklare egne synspunkter når de blir utfordret, og mener de raskt mister fotfestet.
Bak det harde ytre ser han noe annet.
I stedet for styrke, tolker han det som usikkerhet forkledd som selvsikkerhet. De forsøker å fremstå tøffe, men sprekker når de må stå til ansvar for det de sier.
Selv om han ikke har et klart svar på hvorfor denne typen maskulinitet får så stor oppmerksomhet nå, tror han det handler om fascinasjonen for det ekstreme. Folk trekkes mot det som bryter grenser, selv når det går for langt.
Til slutt er han tydelig: Han vil ikke forbindes med miljøet. Han insisterer på at det han selv driver med er harmløse pranks – langt unna det han mener er en utvikling i feil retning.
