Det intense dramaet som foregikk bak lukkede dører på et uidentifisert hotellrom, skulle vise seg å sette dype, usynlige spor i det private samlivet til et av Norges mest profilerte par. Dennis Storhøi, som helt siden det store gjennombruddet på 80-tallet som den sjarmerende Sebastian Kåk i klassikeren «Kamilla og tyven» har vært en bauta i norsk kulturliv, sto plutselig overfor sitt livs mest krevende utfordring. Året var 2002 da det uventede tilbudet dumpet ned i postkassen: rollen som den alkoholiserte og rykende professoren George i teateroppsetningen «Who’s Afraid of Virginia Woolf?». Med stjerneregissør Svein Sturla Hungnes ved roret og den ikoniske Anne Krigsvoll som motspiller, visste Storhøi at dette krevde noe helt utenom det vanlige. Det var da hans egen kone, Mona, kom med et høyst uvanlig forslag som skulle endre alt.
For å finne den destruktive nerven i det fiktive ekteskapet, sjekket Dennis Storhøi og Anne Krigsvoll inn på hotell. Der isolerte de seg fullstendig fra omverdenen, kveld etter kveld, natt etter natt, for å bokstavelig talt sy sammen det dysfunksjonelle samlivet de skulle rive i filler foran publikum. Skuespilleren gikk så dypt inn i mørket at han under hver eneste forestilling konsumerte rundt 30 sigaretter på scenen, badet i spritduft og teaterrøyk. Suksessen var umiddelbar, vill og overveldende. Publikum stormet til salene, og det ble spilt hele 128 forestillinger for absolutt stappfulle hus over hele landet. Dennis beskriver i ettertid den intense perioden og de panegyriske anmeldelsene som fullstendig absurd. Men bak teppet, i kulissene av hans virkelige liv, holdt den mørke karakteren på å spise ham opp innvending uten at han merket det selv.
Sannheten rammet ham som et nådeløst slag i ansiktet et halvt år etter at teppefallet hadde funnet sted. Det var en helt vanlig, ordinær kveld hjemme på badet. Dennis sto side om side med sin kjære Mona, kvinnen han har delt livet med i over tre tiår, og pusset tennene. Plutselig brøt hun stillheten med noen ord som fikk blodet hans til å fryse til is. Hun så på ham og sa rolig at nå begynte det endelig å lysne litt her. Skuespilleren sto som et spørsmålstegn, fullstendig uvitende om hva hun faktisk snakket om, før den rystende forklaringen kom fra ektespartneren. Mona så på ham og konstaterte at det var først nå at den skremmende karakteren George endelig begynte å forsvinne ut av kroppen hans.
Denne såre baderomsepisoden ble en brutal vekker for 65-åringen, som tidligere også har stått på scenen i storsatsinger som «The Bodyguard» sammen med Odd-Magnus Williamson. Først da skjønte han hvor gigantisk plass den destruktive teaterrollen hadde stjålet fra privatlivet, og hvordan han ubevisst hadde tatt med seg de mørke impulsene hjem til sin egen stue. Storhøi legger ikke skjul på at han har vært ekstremt heldig som har hatt en kone med en helt unik tålmodighet og dyp forståelse gjennom et langt ekteskap, spesielt når man innser at man ikke alltid er like observant på hvordan man faktisk oppfører seg på privaten. Det å miste perspektivet i hverdagen og kjenne på den gnagende følelsen av å ikke strekke til, er noe han deler med mange, men denne rystende erfaringen har lært ham at det å tillate feil er helt avgjørende for å overleve, både på den glamorøse scenen og i det virkelige livet.
