Det er en helt annen virkelighet enn den vi er vant til å se fra TV-skjermene. For de fleste av oss fremstår Johanne Thybo Hansen (34) som symbolet på styrke, frihet og rå naturkraft. Som den ene halvdelen av de kjente «Jegertvillingene» har hun for lengst etablert seg som en profil som takler de tøffeste utfordringene moder jord kan kaste mot henne. Men bak det profesjonelle smilet og de tøffe friluftsbildene, har en helt annen og langt mørkere kamp utspilt seg gjennom mange år. Nå velger 34-åringen å kaste masken og dele den smertefulle historien hun har båret på i stillhet.
I podkasten «Fødselspodden» snakker hun nå ut om en lammende helseangst som har forfulgt henne helt siden tenårene. Det som for mange er en hobby eller en livsstil, har for Johanne tidvis vært en kamp for å holde hodet over vannet. Når angsten virkelig tar tak, forsvinner rasjonaliteten, og hun blir overbevist om at kroppen svikter henne fullstendig. Frykten for alvorlig sykdom har vært så altoppslukende at hun har sett seg nødt til å gjennomføre omfattende medisinske utredninger, inkludert full kroppsundersøkelse med ultralyd, kun for å berolige et urolig sinn. Heldigvis har legene gang på gang kunnet bekrefte at alt står bra til, men angsten er en snikende fiende som ikke alltid lytter til medisinske fakta.
Det er nesten ubegripelig at denne sterke kvinnen har måttet kjempe mot egne demoner midt ute i villmarken. Johanne forteller åpenhjertig om hvordan fjellheimen, som for henne betyr frihet, har blitt åstedet for panikkanfall. Hun har vært overbevist om at døden var nær mens hun var på jakt, noe som har tvunget samboeren til å avbryte arbeidsdagen for å hente henne og hunden ned fra fjellet. Å oppleve å hyperventilere til man tror man skal besvime er en skremmende opplevelse, men i dag har hun funnet verktøy som hjelper. Gjennom bevisst bruk av pusteteknikker har hun lært seg å navigere gjennom de verste toppene av angst, noe som gir henne en etterlengtet ro i hverdagen.
Men det er ikke bare angsten for egen helse som har preget livet hennes. For ti år siden opplevde hun det som hun selv beskriver som en av sine største livskriser. Da hun ble gravid som 26-åring, var lykken total, men gleden ble brutalt avbrutt. Hun husker hver eneste detalj fra den dramatiske natten da hun mistet barnet i en spontanabort. Scenen hun beskriver er nesten surrealistisk i sin brutale ærlighet: Hun lå på sofaen hjemme hos moren, vred seg i ubeskrivelige smerter og blødde, mens morens katt tilfeldigvis lå rett ved siden av og fødte sine unger. Liv og død utspilte seg side om side i samme stue. Det var en natt preget av både sjokk og dyp sorg, en opplevelse som satte dype spor i Johanne.
Etter tapet var hun preget av en voldsom sorgprosess. Hun beskriver perioden etterpå som en tid hvor hun var mye sint og lei seg. Sorgen var overveldende, og hun måtte jobbe hardt for å bearbeide det som hadde skjedd. Da hun senere ble gravid med sønnen Ask, var gleden konstant skyggelagt av frykten for en gjentakelse. Hun bar på en uro som ikke slapp taket før hun endelig kjente de første livstegnene fra barnet i magen. I dag er sønnen to år, og selv om reisen har vært preget av både frykt og tap, har hun kommet ut på den andre siden med en ny styrke og en dypere forståelse for livets skjøre balanse.
