I årevis var han ansiktet utad for Oslo, mannen som alltid hadde et smil på lur, en hånd å riste og en replikk klar uansett hvor han befant seg. Fabian Stang var ikke bare en politiker; han var selve definisjonen på en folkekjær ordfører. Men da det politiske skiftet ble et faktum og makten gled ut av hendene på det konservative byrådet, skjedde det noe med mannen som aldri så ut til å hvile. Bak den energiske fasaden som mange av oss tok for gitt, var det som om en bryter ble slått av.
Det var ikke bare et politisk tap. For Fabian Stang ble valgnederlaget utløsende for en personlig krise som sendte ham rett inn i en dyp og lammende depresjon. Mens publikum forventet å se ham i rampelyset, forsvant 61-åringen i stedet inn i en mørk tilværelse preget av total utmattelse. Han har nå valgt å være åpen om den tunge perioden som fulgte, en tid der han innså at kroppen og sinnet hadde betalt en altfor høy pris for årene i politikken.
I et ærlig tilbakeblikk beskriver han hvordan livet forandret seg drastisk. Fra å ha fylt hver eneste time av døgnet med møter, representasjon og et vanvittig arbeidstempo, ble hverdagen brått tom. Da det plutselig ble stille, kom reaksjonen som en murvegg. Han forteller at han mistet selve fundamentet: evnen til å finne glede, motivasjonen til å stå opp om morgenen og lysten til å utrette noe som helst. Det var en total mangel på krefter som gjorde det umulig å fungere, selv på det mest grunnleggende nivået.
I ni lange måneder var han borte fra Oslo rådhus. Det var en tid preget av stillhet og isolasjon i hjemmets fire vegger, langt unna bystyresalen der han tidligere knapt hadde gått glipp av et eneste møte. Da han nylig dukket opp igjen for å gjenoppta arbeidet som leder for helse- og sosialkomiteen, var det tydelig for alle at dette hadde vært en kamp mot krefter langt sterkere enn noen politisk motstander. Han innrømmer selv at han har vært i svært dårlig form og at det har vært et tungt slag å erkjenne sin egen sårbarhet.
Til tross for alvoret i situasjonen, viser Stang nå en forsiktig optimisme. Han er fortsatt sykemeldt i en 50-prosent stilling, men målet er klart: Han skal tilbake for fullt fra oktober. Da han tok ordet under bystyrets debatt om sykehjemsdrift denne uken, var det ikke lenger ordføreren med det endeløse overskuddet, men en mann som har lært seg verdien av å sette egne grenser. Reisen tilbake har krevd mot, både for å konfrontere mørket og for å tørre å stå frem med en historie så mange andre i maktens korridorer velger å skjule.
