Det som startet som en inspirerende TV-reise, utviklet seg til en følelsesmessig berg-og-dalbane Øystein «Pølsa» Pettersen aldri vil glemme. Den tidligere langrennsløperen legger ikke skjul på hvor hardt det faktisk traff ham da sesong to av «Team Pølsa» nådde sitt klimaks.
Siden februar har publikum fulgt ungdommene Erik Tomter, Eleah Tysdal, Alva Bjerrehorn, Kornelius Smeby-Ryen, Synne Lykkeslet og Benjamin Midtbø Høydal på deres intense vei mot målet: å fullføre et skiskytterrenn i Holmenkollen. Med Pettersen som drivkraft og støttespiller, ble reisen alt annet enn enkel. Men i slutten av mars skjedde det – de klarte det.
Bak jubelen og triumfen skjulte det seg imidlertid en helt annen virkelighet for Pettersen selv.
Han beskriver opplevelsen som ekstrem i alle betydninger av ordet. Ikke bare fysisk krevende, men også mentalt utmattende og følelsesmessig overveldende. Under Gullruten-nominasjonene satte han ord på det som egentlig foregikk bak fasaden.
Programmet har nå fått tre nominasjoner: «Beste reality- og livsstilsprogram», Pettersen selv som «Beste programleder underholdning», og Erik Tomter som «Årets deltaker». Men det er ikke prisene som sitter sterkest igjen hos ham.
Minnene fra dagen i Holmenkollen sitter brent fast.
Han innrømmer at han var på bristepunktet. Nervene tok fullstendig overhånd, og følelsen av å stå på sidelinjen uten kontroll gjorde det nesten uutholdelig. Alt han ønsket var at ungdommene skulle lykkes – men han kunne ikke gjøre noe annet enn å se på.
De rundt ham merket det godt. Presset, spenningen, ansvaret – alt samlet seg i én intens opplevelse.
Da målet endelig ble nådd, kom lettelsen som en flodbølge. Gleden var enorm, nesten overveldende. Men like kraftig som oppturen var, like brutal ble nedturen etterpå.
Han beskriver det rett ut: Han var helt tom.
Etter rennet fortsatte tempoet. Torsdagen gikk med til de siste TV-opptakene, og først sent fredag kveld var han hjemme igjen. Helgen og starten på uka forsvant rett inn i nye arbeidsoppgaver – uten pause.
Så kom tirsdagen.
Da han våknet den morgenen, føltes kroppen fullstendig slått ut. Som om alt hadde innhentet ham på én gang. En mann som vanligvis er i konstant bevegelse, opplevde noe helt uvant.
Han ble sittende stille. Hele dagen.
Med en kaffekopp i hånden, uten energi, uten driv, uten retning. Timene gikk – og han gjorde ingenting. Da kona kom hjem og spurte hva han hadde brukt dagen på, var svaret enkelt, nesten uvirkelig:
Ingenting.
Det hadde aldri skjedd før.
Likevel er det ikke utmattelsen som definerer opplevelsen i ettertid. Det er responsen fra folk. Engasjementet, reaksjonene, følelsene programmet har vekket – det treffer ham dypt.
Han beskriver det som rørende, nesten overveldende. Å få være en liten del av noe som betyr så mye for så mange, gjør ham oppriktig stolt. Samtidig bærer han på en tanke som stikker litt dypere: Han skulle ønske slike programmer ikke var nødvendige – at temaene allerede var en naturlig del av samfunnet.
Men slik det er nå, er han takknemlig for hva de har fått til.
Eventyret rundt «Team Pølsa» har også ført dem tett på kongefamilien. Etter fjorårets renn i Trondheim møtte deltakerne både dronning Sonja, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Senere ventet en invitasjon til Slottet fra kong Harald selv.
Om det blir et nytt møte i år, er fortsatt uvisst. Pettersen svarer med et glimt i øyet, og antyder spøkefullt at det kanskje avhenger av hvordan de oppførte seg sist.
Likevel er han tydelig: Hvis invitasjonen kommer, er svaret neppe nei.
Han åpner døren på vidt gap, og understreker at selv med en travel kalender, finnes det alltid rom – også for kongebesøk.
Samtidig vokser prosjektet videre. NRK har allerede bekreftet at de leter etter deltakere til en tredje sesong av suksessen. For Pettersen føles det nesten uvirkelig.
Da de startet for snart tre år siden, kunne han ikke forestille seg hvor stort det skulle bli.
Prosessen er fortsatt i en tidlig fase. Castingteamet er i gang, og muligheten for å søke lever fortsatt. Men mye av det som venter, er fortsatt et mysterium – også for ham selv.
Og det er nettopp det som gjør det så intenst.
Han går inn i en ny sesong uten å vite hva som kommer. Hvilke utfordringer som dukker opp. Hvilke grenser som blir testet.
Det eneste han vet, er at de vil komme.
Og at de må løses.
