Den enorme suksessen har truffet den 27 år gamle popstjernen Ramón Torres Andresen som en absolutt flodbølge de siste årene. Gutten fra Ski, som i dag er best kjent under bare artistnavnet Ramón, har opplevd et helt eventyrlig og nesten uvirkelig oppsving i karrieren sin. Det hele startet med enkle, små videosnutter på plattformen TikTok som han la ut utelukkende for moro skyld. Men da en av disse plutselig eksploderte og gikk viralt i voldsom fart, innså han raskt at han traff noe dypt i det norske folk. Siden den gang har han håvet inn gjeve priser, opplevd en enorm strømmesuksess, fylt selveste Oslo Spektrum til randen, og kapret hjerter i de tusen hjem som en av de absolutte hovedpersonene i TV-suksessen Hver gang vi møtes på TV2.
Nå er han brennaktuell med sitt splitter nye album Ramuelo, et mer utadvendt, dansbart og energisk prosjekt preget av hans egne spanske røtter. Artisten har nemlig spansk bakgrunn og bodde flere år i Spania som barn, og det er nettopp om sommeren han føler seg aller mest som seg selv. Men midt i det intense rampelyset og den elleville reisen, er det en helt spesiell kvinne som følger ekstra nøye med fra sidelinjen. Hjemme på Sagene i Oslo sitter nemlig hans 83 år gamle mormor, Wenche Andresen. Hun er uten tvil hans aller største fan, og båndet mellom de to er oppsiktsvekkende nært og sterkt. Popstjernen legger overhodet ikke skjul på hva den eldre kvinnen betyr for ham og karrieren hans, og han letter nå på sløret om deres helt spesielle og private rutine. Det er mormor Wenche som lever ut drømmen sin gjennom barnebarnet, og Ramón har sørget for at hun aldri går glipp av en eneste tone. For noen år siden kjøpte han en egen høyttaler til henne, og han betaler trofast et månedlig Spotify-abonnement for den 83 år gamle kvinnen. Hver eneste gang han slipper en ny låt på markedet, sender han henne en personlig melding, og mormoren sitter klar for å lytte aller først av alle.
Kontrasten er nærmest sjokkerende og slående. Mens tusenvis av fans skriker lungene ut på store arenaer, sitter en eldre kvinne alene i stuen sin på Sagene og er den første til å godkjenne musikken. Ramón forteller at mormoren er dypt filosofisk og en helt fantastisk historieforteller. Hun bruker gamle ord og vendinger som han selv ikke bruker lenger, og det er nettopp i disse samtalene og i mormorens historier at han henter aller mest inspirasjon til de gripende sangtekstene sine som i dag går rett hjem hos fansen. Men den enorme suksessen fører også med seg logistiske utfordringer for den eldre kvinnen. I fjor spilte Ramón utelukkende på store musikkfestivaler, og slike voldsomme folkemengder kan fort bli i overkant overveldende for en kvinne i mormor Wenches alder. Hun må liksom ha sin helt egen konsert hvor hun har mulighet til å sitte, for hun er tross alt en gammel dame nå. Mormor legger overhodet ikke fingrene imellom når hun mener det har gått for lang tid siden sist hun så barnebarnet på en scene, og hun gir klar beskjed om at han er nødt til å sette opp en helt eksklusiv konsert kun for henne.
Da han spilte sin aller første konsert i hovedstaden etter at pandemien endelig slapp taket, var den nære familien selvfølgelig på plass for å støtte ham. Både mamma, tante og mormor satt i salen, men det som møtte den unge artisten den kvelden tok ham fullstendig på senga og etterlot ham i sjokk. Hele publikumshavet kunne absolutt hver eneste låt han fremførte på rams, og den intense opplevelsen var så overveldende at han nesten ikke fant ord. Det å se utover et gigantisk folkehav og høre at alle synger med på tekstene han har skrevet i ensomhet, beskriver han som en helt ubeskrivelig følelse. Men bak de glitrende fasadene, Spellemann-trofeer som det han vant for Årets musikkvideo med ok jeg lover i 2022, og de store overskriftene, skjuler det seg også en langt mørkere og mer smertefull sannhet. Ramón snakker nå helt åpent og ærlig om de tunge periodene i livet der han har følt på et intenst behov for å bevise sin egen verdi for omverdenen. Han innrømmer at det har vært utrolig mye destruktivt selvhat i hverdagen, og at han i mange år har vært ekstremt hard mot seg selv. Dette knytter han direkte til oppveksten og den konstante, gnagende følelsen av å alltid være annerledes enn alle andre.
Nå opplever 27-åringen at de vonde følelsene endelig er i ferd med å løsne opp. Han påpeker at han lett kunne ha skrevet sitt opprinnelige debutalbum tre ganger til og oppnådd akkurat like stor kommersiell suksess, men det er rett og slett ikke det han ønsker som kunstner. Han vil utfordre seg selv, og det nye albumet er skreddersydd for livescenen og direkte kontakt med publikum. Midt i denne voldsomme personlige og kunstneriske utviklingen har også privatlivet fått en langt større og tryggere plass. Sammen med kjæresten Herman, som han har delt livet med i flere år, har han funnet en etterlengtet og dyp ro i en ellers kaotisk og hektisk tilværelse. Forholdet betyr enormt mye for ham, men den store hverdagslykken har også skapt en uventet utfordring for låtskrivingen. Siden de to har det så utrolig bra sammen for tiden, er det rett og slett veldig lite dramatikk å skrive låter om. I stedet må han rette blikket utover og hente råmateriale fra vennene sine. Han tyvlåner gjerne historier fra omgangskretsen, men er alltid nøye med å sende en melding på forhånd for å sjekke om det er i orden at han bruker deres private opplevelser i musikken sin.
Samtidig som karrieren skyter ytterligere fart, er Ski-gutten smertelig bevisst på det enorme krysspresset og forventningene som følger med statusen som en av landets største artister. Han stiller seg jevnlig tøffe og eksistensielle spørsmål om sin egen motivasjon, og han ransaker seg selv for å finne ut om han gjør dette for sin egen del eller fordi omverdenen krever det av ham. For Ramón er det livsviktig at svaret alltid forblir at han gjør det for seg selv. Han nekter å gjenta gamle suksessoppskrifter og innrømmer med et lett s陰l at han er en ekstrem kontrollfrik som må styre alle detaljer i egen karriere. Men det er kanskje nettopp denne kompromissløse holdningen som har tatt ham dit han er i dag. Han har nemlig levd etter ett enkelt, knallhardt prinsipp helt siden han var en ung og ukjent gutt med store drømmer. Han mener bestemt at dersom man har en plan B i bakhånd, så ønsker man rett og slett ikke plan A sterkt nok. Med et lurt smil kan han konstatere at han aldri har hatt noen reserveløsning i livet, og foreløpig har den dristige taktikken fungert over all forventning.
