Den tidligere profilerte ungdomspolitikeren og nåværende vararepresentanten på Stortinget, Ane Breivik, legger ingenting imellom når hun nå blåser liv i en av sine mest kontroversielle kampsaker. Det er Kristi himmelfartsdag som står i skuddlinjen, en dag Breivik mener er moden for historiebøkene. Hun nekter å bøye seg for tradisjoner hun mener har gått ut på dato, og krever at nordmenn endelig skal få eierskap over sin egen fritid fremfor å bli påtvunget religiøse merkedager de færreste har et forhold til.
Det er ikke første gang Breivik setter sinnene i kok. Allerede for fire år siden, da hun ledet Unge Venstre, skapte hun overskrifter og dyp splittelse da hun først foreslo å fjerne Kristi himmelfartsdag som helligdag. Den gangen haglet kritikken fra flere hold, og KrFU gikk hardt ut og anklaget Unge Venstre for et målrettet forsøk på å støvsuge bort den kristne kulturarven fra det norske samfunnet. Men fire år senere står Breivik fjellstøtt i sin overbevisning, og følelsen av at systemet er utdatert har bare vokst seg sterkere.
Nå forklarer hun sitt personlige og politiske ståsted med en ærlighet som treffer mange i den moderne arbeidshverdagen. Som vanlig arbeidstaker kjenner hun selv på kroppen hvordan det føles å få en fridag tredd nedover hodet, uten mulighet til å påvirke når den faller. For Breivik føles det rett og slett ikke gunstig å plutselig få denne torsdagen i fanget, som et fremmedelement i en ellers travel uke. Hun etterlyser en hverdag der individet står i sentrum, og hvor den enkelte kan skreddersy feriekabalen etter egne behov og ønsker.
Hennes visjon handler ikke om å stjele fritid fra folket, men om å omfordele makten over tiden. Forslaget er krystallklart: Fjern helligdagen, men erstatt den med en fleksibel feriedag som hver enkelt kan disponere akkurat slik de selv vil. Hun peker på det hun ser som et åpenbart hykleri i dagens feiring. Breivik hevder at hun knapt har hørt om noen som faktisk markerer det religiøse innholdet i Kristi himmelfart, og kaller det en kuriositet at vi tviholder på en helligdag som har mistet sin opprinnelige betydning for den brede befolkningen.
Selv om hun anerkjenner at dager som pinsen har en viss kulturell verdi, mener hun samfunnet må tilpasse seg en ny tid. Hun ser til utlandet, hvor mange land opererer med mer fleksible ferieordninger fremfor de fastlåste norske fridagene. For Breivik handler dette om personlig frihet og en modernisering av arbeidslivet som er sårt tiltrengt.
Hun går også i rette med det klassiske argumentet om at felles fridager styrker fellesskapet. For mange er disse dagene alt annet enn samlende. Breivik trekker frem de som lever alene eller kjemper mot ensomhet, og mener at de store høytidene ofte kan forsterke følelsen av isolasjon når alt annet stenges ned. I tillegg påpeker hun at ideen om at hele Norge tar fri samtidig, er en sannhet med store modifikasjoner. På sykehus, politistasjoner, bensinstasjoner og i butikker går hjulene rundt som vanlig, og turnusarbeidere må uansett stå i jobb mens andre griller i hagen.
Skulle myndighetene våge å røre Kristi himmelfartsdag, frykter ikke Breivik danske tilstander med massive demonstrasjoner slik man så da store bededag forsvant i 2023. Hun har klokkertro på at nordmenn ville tatt endringen med knusende ro, og tviler sterkt på at vi ville sett sinte demonstrasjonstog i gatene for å beholde akkurat denne torsdagen.
Som en gulrot for å få folket med på laget, lufter hun også tanken om økonomiske kompensasjoner. Hvis helligdagen ryker, mener hun staten bør vurdere å gi noe tilbake i form av redusert inntektsskatt. I en tid preget av galopperende renter og økonomisk usikkerhet, mener Breivik det er avgjørende at staten legger til rette for arbeidslinja fremfor å tviholde på religiøse tradisjoner som har mistet sitt fotfeste.
