Det er en hel nasjon som nå må ta et siste, vemodig farvel med en av våre aller mest folkekjære skuespillere og kunstnere. Knut Husebø har gått ut av tiden, 80 år gammel, og etterlater seg et tomrom som det vil ta lang tid å fylle. Nyheten om hans bortgang har sendt sjokkbølger gjennom teatermiljøet og blant de utallige seerne som gjennom flere tiår har latt seg bergta av hans unike tilstedeværelse på skjerm og scene.
Det var teaterregissør Trond Lie som først delte det triste budskapet på sin Facebook-profil, og ordene han valgte treffer rett i hjerterota på alle oss som fulgte Husebøs karriere. «Knut er død. En venn og en stor kunstner er borte ved Knut Husebøs død, et stort tre i skogen har falt,» skriver Lie. Det er en treffende beskrivelse av en mann som i mange tiår fungerte som selve grunnmuren i norsk kulturliv, en stødig skikkelse som alltid evnet å levere kunstnerisk kvalitet med en helt særegen varme.
For de fleste av oss står han for evig brent fast i minnet som den uforglemmelige Benoni i den legendariske NRK-serien «Benoni og Rosa» fra 1970-tallet. Den gangen ble han allemannseie over natten, der han briljerte i Per Bronkens regi mot Unni Evjen. Serien var et ambisiøst Hamsun-drama fra den forblåste Nordlandskysten, en produksjon som den gangen satte en helt ny standard for norsk TV-drama som den desidert dyreste i sitt slag. Husebøs tolkning av det komplekse karaktergalleriet gjorde inntrykk på en hel generasjon, og han mestret balansegangen mellom det rå og det såre på en måte få andre har gjort siden.
Men Knut Husebø var så uendelig mye mer enn bare rollen som Benoni. Han var en allsidig utøver som alltid søkte nye uttrykksformer. Fra de tunge, klassiske teateroppsetningene ved våre ledende institusjoner til mer kuriøse og eksperimentelle prosjekter som «Fantomets glade bryllup» på Centralteatret i 1978, der han spilte selve Fantomet, viste han en imponerende spennvidde. Han var en mann som ikke var redd for å kaste seg ut i det ukjente, enten det var snakk om western-videoer med Frank Iversen eller komplekse karakterstudier.
Da scenelyset etter hvert ble dempet for en periode, fant Husebø et nytt utløp for sitt brennende kreative sinn gjennom billedkunsten. Som bildekunstner høstet han anerkjennelse langt utover landets grenser, og hans verk ble stilt ut ved en rekke prestisjetunge gallerier. Han var en kunstner helt ut i fingerspissene, og de som hadde gleden av å kjenne ham, beskriver i dag en mann preget av en dyp vennlighet, nysgjerrighet og en sjelden evne til å se menneskene rundt seg. Hans arv vil bestå gjennom både de uforglemmelige rollene på skjermen og de mange maleriene som fremdeles berører de som ser dem. Mens vi venter på informasjon om bisettelsen, står vi igjen med minnene om en bauta som satte dype spor etter seg.
