Det er en hudløs og rystende ærlig Pia Salming som nå velger å sette ord på den bunnløse sorgen og den lammende ensomheten som fulgte i kjølvannet av ektemannens tragiske bortgang. Hockeyikonet Börje Salming var hele Sveriges stolthet, en gigant på isen som kjempet seg gjennom karrieren i Toronto Maple Leafs med en vilje av stål. Men mot den ubarmhjertige diagnosen ALS fantes det ingen utvei. Da sykdommen rammet i 2022, ble hverdagen forvandlet til et mareritt som utspilte seg for åpen scene, før legenden til slutt måtte gi tapt i november samme år, bare 71 år gammel.
Nå forteller Pia om den skjulte smerten som oppsto da rampelyset falmet og de medisinske realitetene tok overhånd. Hun legger ikke skjul på at de to første årene etter ektemannens død var preget av et altoppslukende mørke. Det var en tid der hvert åndedrag føltes tungt, og savnet etter Börje overskygget alt annet. Midt i denne tunge tiden kjente hun på en dyp følelse av isolasjon. Da Börje sto på toppen av sin karriere, var han alltid omgitt av en beundrende flokk, men da den brutale sykdommen herjet som verst, følte Pia at de sto skremmende alene. Det var som om verden fortsatte å gå sin gang utenfor soveromsvinduet, mens deres indre verden raste sammen.
Amyotrofisk lateralsklerose er en sykdom som spiser seg inn på alt det vi tar for gitt. Den angriper motoriske nerveceller i både hjernen og ryggmargen, og for Börje betydde det en rask og smertefull svekkelse av tale, svelg og førlighet. Pia beskriver hvordan fokuset hennes var totalt låst på én ting: At Börje skulle ha det så bra som overhodet mulig i den korte tiden han hadde igjen. Alt skjedde med en skremmende hastighet. Fra sjokkmeldingen kom i august 2022, tok det bare tre måneder før livet hans ebbet ut.
I dag har imidlertid noe endret seg for enken. Hun forteller om et vendepunkt det siste året, en liten sprekk i skydekket som har sluppet lyset inn igjen. For et år siden ble hun bestemor, en begivenhet som har gitt livet en ny og etterlengtet mening. Selv om sorgen fortsatt er en del av henne, beskriver hun det som om vekten er lettere å bære nå. Hun innrømmer at det føles annerledes på en måte man nesten ikke tør å tro på når man står midt i det dypeste mørket.
Denne personlige reisen gjennom sorg og ensomhet har nå blitt drivkraften bak Pias engasjement i en nyopprettet ALS-stiftelse. Hun nekter å la andre pårørende sitte med den samme følelsen av å være forlatt som hun selv gjorde. For Pia handler dette om mer enn bare å samle inn penger til forskning; det handler om menneskelig kontakt og om å skape et fellesskap for de som står igjen i stormen. Hun ser på det som sin store oppgave å formidle at ingen skal behøve å stå alene i møte med denne grusomme diagnosen. Når hun i dag møter andre i samme situasjon, føler hun seg oppløftet, til tross for at minnene fra Börjes siste tid fortsatt kan være tunge å bære. Hun er ikke i tvil om én ting: Börje Salming hadde vært ufattelig stolt over den kampen hun nå kjemper for andre.
