Han fremstår som rolig, trygg og uanstrengt foran kamera – en mann som har full kontroll mens millioner ser på. Petter Bubresko har i årevis vært en av de mest kjente ansiktene på norsk morgen-TV, der han møter seerne med varme og et lite glimt i øyet. Men bak det rolige ytre skjuler det seg en historie som ikke alltid har vært like selvsikker.
For selv om det kan virke som han alltid har vært komfortabel i rampelyset, var starten en helt annen. Han beskriver seg selv som barn med ett ord: sjenert. Ikke bare litt, men ekstremt sjenert. En gutt som trivdes best alene, og som ikke nødvendigvis søkte oppmerksomhet eller store vennegjenger.
Tanken på at han en dag skulle bli en offentlig person, var langt unna virkeligheten den gangen. Han ler litt når han tenker tilbake, og innrømmer at mange som kjente ham fra barneskolen, nok fortsatt undrer seg over hvor livet førte ham.
Oppveksten var trygg, nesten som et lite eventyr. Med en mor som alltid var til stede og eldre søsken som passet på, levde han et liv der han følte seg både sett og beskyttet. Han beskriver det selv som å vokse opp som en prins – en tilværelse preget av omsorg og trygghet.
Men idyllen fikk en brå vending. Da moren begynte å jobbe igjen, måtte han plutselig ut i en ny hverdag. Som femåring ble han sendt i barnehage – noe han slett ikke ønsket. For en gutt som trivdes best i sitt eget selskap, ble møtet med en verden full av andre barn overveldende.
Det var ikke dramatisk, men heller ikke lett. Å få venner kom ikke naturlig, og han søkte ofte tilbake til det kjente: stillheten og sitt eget selskap. Først senere, rundt ungdomsskolen, begynte ting å løsne. Gradvis åpnet verden seg litt mer.
Når han i dag ser tilbake på den usikre tenåringen, møter han seg selv med forståelse. Han vet hva han ville sagt til seg selv den gangen: Hold ut. Det blir bedre. Det som føles tungt nå, er ikke det som definerer fremtiden.
I voksen alder tok livet en uventet retning. Rollen som programleder kom, og med den et liv i offentligheten. Likevel er noe av den gamle personligheten fortsatt der – bare bedre skjult.
Nå har han kastet seg ut i en helt ny utfordring i Kompani Lauritzen, etter lenge å ha sagt nei til reality. Beslutningen kom ikke over natten. Tvert imot hadde han stått på sidelinjen mens kollegaer prøvde seg, før han til slutt bestemte seg for at det var på tide å oppleve det selv.
Opplevelsen ble alt annet enn komfortabel. Han beskriver det som brutalt, intenst – og samtidig utrolig givende. Følelsen av å ville gi opp sto side om side med ønsket om å fortsette litt til. Nettopp det gjorde opplevelsen så spesiell.
Midt i presset oppdaget han noe uventet ved seg selv. Frykten han hadde sett for seg, handlet ikke om høyder eller vann – men om tankene som løp løpsk. Og kanskje viktigst av alt: han innså at han var tøffere enn han hadde trodd.
Tidligere erfaring fra militæret ga et visst grunnlag, men han innrømmer at dette var noe helt annet. Det som en gang føltes krevende, fremstår nå som en mild forsmak i sammenligning.
Likevel er det ikke egen innsats som opptar ham mest i etterkant. Tankene går til familien – og særlig barna. Tvillingene hans, som nå er ni år gamle, følger spent med. De har sine forventninger.
I deres øyne skal pappa være en urokkelig helt. En slags actionfigur i virkeligheten. Men virkeligheten de får se, er langt mer menneskelig.
Han ler når han beskriver det: tårer, frustrasjon, klaging og øyeblikk der alt virker uoverkommelig. Langt fra det bildet barna kanskje hadde sett for seg.
Det er nettopp dette som gjør ham spent. Ikke på hvordan han selv fremstår – men på hvordan barna reagerer når de ser en helt annen side av ham.
Bak TV-personligheten, bak erfaringene og prestasjonene, finnes fortsatt den samme gutten som en gang syntes verden var litt for stor. Kanskje er det nettopp det som gjør historien hans så gjenkjennelig – og så ekte.
