Det kokte fullstendig på Bislett Stadion da hele Norges friidrettsstjerne Amalie Iuel dukket opp, men bak det strålende smilet og den enorme sportslige suksessen skjuler det seg en dyp, gnagende usikkerhet. Den 32 år gamle løperen har nylig opplevd karrierens absolutte høydepunkt, men innrømmer nå ærlig at tanken på en tilværelse utenfor friidrettsbanen utløser en voldsom indre uro og en følelse av ren panikk.
Det er bare kort tid siden de norske stafettjentene stormet inn til et fullstendig sensasjonelt VM-gull i Botswana. Datoen var 3. mai, og jentene knuste all motstand da de dundret inn til ny nordisk rekord med den utrolige tiden 3.20,96. Amalie Iuel har gjennom hele prosessen vært den absolutte motoren og selve pådriveren for det suksessrike stafett-prosjektet. Men den enorme triumfen har kostet krefter, både fysisk og mentalt.
Det har vært så utrolig gøy, forteller en åpenhjertig Iuel. Hun legger ikke skjul på at det har vært fantastisk å komme hjem til sine nære og kjære, til menneskene som virkelig unner henne suksessen og som syns det er stas at jentene fikk det til å klaffe så perfekt på den internasjonale arenaen. Men medaljen har en bakside, for feiringen ble etterfulgt av en enorm og brutal utladning.
Hun innrømmer at kroppen har trengt tid til å hente seg inn igjen etter den emosjonelle berg-og-dal-banen. Nå begynner ting endelig å komme seg, og hun føler selv at hun er oppe og nikker igjen. Likevel legger hun ikke skjul på de mørke tankene som dukket opp i hverdagen rett etter mesterskapet. Den aller første uken merket hun nemlig at det var betydelig tøffere å gjennomføre treningsøktene. Da slo usikkerheten inn umiddelbart, og hun begynte å overtenke situasjonen. Man begynner med en gang å tenke at herregud, har jeg mistet formen nå, forklarer hun med et sukk. Heldigvis vet hun innerst inne at man logisk sett ikke mister alt man har bygget opp på så ekstremt kort tid, men følelsen var likevel skremmende reell.
Lagvenninnen Henriette Jæger på 22 år, som hadde det enorme ansvaret med å løpe den aller siste og avgjørende etappen under gulløpet, legger overhodet ikke skjul på hvor mye Iuel betyr for hele laget. Jæger ble ekstra rørt da hun så lagvenninnens reaksjon etter det historiske VM-gullet. Hun beskriver den ti år eldre stjernen som et helt fantastisk og tvers igjennom fint menneske å ha med å gjøre på privaten. Ifølge Jæger er Iuel ekstremt snill, omgjengelig og en som alltid hjelper til med det aller meste uansett hva det måtte være. Hun er kort og godt helt rå, slår lagvenninnen fast med beundring i stemmen.
Når det kommer til selve stafetten, er Jæger krystallklar på at ingenting av dette hadde skjedd uten 32-åringens jernvilje. Det var Iuel som personlig satte i gang hele dette ambisiøse prosjektet. Hun var den som viste desidert mest interesse helt fra startstreken, og Jæger tror oppriktig at hele prosjektet ville ha rent ut i sanden dersom det ikke var for Iuels utrettelige engasjement. Å få lov til å løpe inn til et ekte gull sammen med nettopp henne, trekkes frem som det øyeblikket som rørte 22-åringen aller mest på det personlige planet. Hun fortjener dette så uendelig mye, sier Jæger med dyp oppriktighet.
Men midt i gullrusen reises det et stort og dramatisk spørsmål som splitter Sports-Norge. For det er overhodet ikke gitt at den profilerte 32-åringen kommer til å fortsette å konkurrere når inneværende sesong er over. Kontrakter og sportslige mål strekker seg foreløpig ikke lenger, og presset fra omverdenen øker for hver dag som går. NRK-kommentator Jann Post la ikke fingrene imellom da han uttalte seg om situasjonen. Han mener det norske støtteapparatet og lagvenninnene bare må starte en massiv overtalelsesprosess umiddelbart, med det klare mål om å få stjernen til å satse i minst to år til. Post er overbevist om at de norske jentene kan snuse på en reell medalje i det kommende VM neste år. Tidsmessig er de nemlig ikke langt bak det som holdt til bronse i det forrige verdensmesterskapet og i OL, noe han beskriver som ekstremt gøy.
Lagvenninnene gjør også alt de kan for å påvirke avgjørelsen. Astri Lakeri Ertzgaard fortalte åpent at jentene internt maser og sier at Amalie må bli med videre til neste OL og alt som venter der fremme. Vi får se, vi er jo et lag, uttalte Ertzgaard i etterkant av seiersseremonien. Henriette Jæger følger opp og bekrefter at de ønsker å beholde lagbautaen så lenge det overhodet lar seg gjøre, men understreker samtidig at den endelige avgjørelsen må tas av 32-åringen selv. Jæger er trygg på at Iuel er smertelig klar over hvor høyt ønsket hun er i gruppen, og at hun vet de vil ha henne med i alle år fremover, men at hun må gjøre det som føles helt riktig på det personlige planet.
Hovedpersonen selv legger ikke skjul på at fremtiden er et brennhett tema i kulissene, og at det snakkes mye om det internt i idrettsmiljøet. Hun innrømmer at flere har kommentert situasjonen og prøvd å påvirke henne. Men Iuel holder foreløpig igjen og frykter at kroppen og motivasjonen vil protestere. To år til tror jeg skal holde hardt, innrømmer hun ærlig. Samtidig prøver hun å berolige fansen med at det er en enormt fin gjeng med yngre jenter som nå holder et skyhøyt nivå. Hun mener bestemt at selv om laget skulle miste henne, så kommer det til å gå helt fint med den norske stafettfremtiden.
I forbindelse med en offisiell lansering, der det ble markert at kjeden Extra går inn som samarbeidspartner for Norges Idrettsforbund i sju nye år, valgte friidrettsstjernen å utdype de mørke tankene hun har om morgendagen. Hun forteller at hun bevisst prøver å ikke tenke altfor mye på det uunngåelige karriereslutten, selv om det opples som en tung bør. På et eller annet tidspunkt blir hun tvunget til å ta et endelig og ugjenkallelig valg. Foreløpig har hun valgt en strategi der hun tar nøyaktig ett år av gangen og ser hva livet bringer. Akkurat nå forsøker hun bare å kose seg med selve reisen, så får alt som skjer etterpå komme som det gjør. Hun lover imidlertid at hun skal kjøre ut denne sesongen for fullt.
Når hun får det direkte spørsmålet om det oppleves som skummelt å tenke på den dagen idrettskarrieren er over for godt, svarer hun kontant og uten filter. Det er kjempeskummelt, innrømmer hun. Frykten for det ukjente ligger tykt utenpå stjernen. Hun forklarer at hun alltid, gjennom hele sitt voksne liv, kun har drevet med denne spesifikke tingen. Når det plutselig stopper, begynner de eksistensielle spørsmålene å dukke opp i hodet hennes. Man begynner jo å lure på hva annet man egentlig duger til her i livet, enn å løpe rundt i ring og hoppe over ting, sier hun ærlig om sin egen selvransakelse. Hun legger ikke skjul på at den snikende følelsen av småpanikk er en reell utfordring når tankene vandrer, selv om hun prøver å berolige seg selv med at det sikkert skal gå greit til slutt. Da hun spøkefullt blir spurt om hun kan tenke seg å skifte beite og bli influenser på heltid, kommer det imidlertid et kontant og iskaldt svar fra idrettshelten: Nei.
