Solen brøt forsiktig gjennom skydekket over Nøtterøy kirke, som om også været forsøkte å gi rom for det tunge øyeblikket. Fredag 6. mars var kirken fylt av mennesker som hadde kommet for å ta et siste farvel med Thormod Riise. Stemningen var stille, nesten andektig, mens sorgen lå tykt i luften.
Den 28. februar gikk Thormod bort, bare 65 år gammel. Få måneder tidligere hadde han fått kreftdiagnosen som snudde alt på hodet for familien. Tiden som fulgte ble både smertefull og nær – en periode der alle visste hva som ventet, men likevel håpet på mer tid.
Utenfor kirken, med tunge skritt og blanke øyne, delte sønnen John Arne Riise sine tanker før seremonien startet. Ordene kom langsomt, avbrutt av følelser som var vanskelige å holde tilbake.
Han fortalte hvordan familien hadde samlet seg rundt sykesengen i den siste tiden. Selv om det var brutalt å være vitne til, beskrev han også øyeblikkene som verdifulle. Det å få ta et ordentlig farvel betydde mer enn noe annet.
Den tidligere fotballstjernen har opplevd det meste på banen – triumfer, press og jubel fra tusenvis. Likevel var det tydelig at ingenting kunne måle seg med det han sto i nå. Sorgen over å miste mannen som hadde vært hans klippe gjennom livet var altoppslukende.
Da John Arne var bare seks år gammel, trådte Thormod inn i livet hans og tok på seg rollen som far i en familie som trengte stabilitet. Fra første stund var det ingen tvil – han behandlet barna som sine egne, uten forbehold.
Minnene strømmet på mens stemmen til tider brast. Han beskrev en oppvekst preget av omsorg, trygghet og en far som alltid stilte opp, uansett hva. Selv etter fem måneder med vissheten om sykdommen, var det umulig å forberede seg på det endelige farvel.
Inne i kirken ble det holdt varme og personlige taler. Moren Berit Semundseth Riise og søsknene Bjørn Helge, Camilla og Amalie malte et bilde av en mann som satte dype spor i alle rundt seg. En mann som ikke bare var elsket – men som også ga kjærlighet uten grenser.
John Arne visste at det ville bli krevende å stå foran alle og snakke. Likevel var han fast bestemt på å gjøre det. For faren. For minnene. For alt det som aldri måtte glemmes.
Under talen trakk han frem et øyeblikk fra sin egen fotballkarriere – en historie som sa mer enn tusen ord om forholdet mellom dem. Da Liverpool møtte Arsenal, laget faren elsket, scoret John Arne på bortebane. Likevel jublet Thormod. For sønnen. Ikke for laget.
I kirken ble det også delt en historie som fikk flere til å trekke på smilebåndet midt i sorgen. Familien hadde aldri kjent på forskjell mellom barna. En dag kom en av sønnene hjem og spurte hva halvsøsken egentlig var. Da forsto de at kjærligheten hadde vært lik for alle.
Bjørn Helge Riise satte også ord på det mange følte. Med sorg i stemmen, men takknemlighet i hjertet, beskrev han hvor mye det hadde betydd å få kalle Thormod for pappa. Han snakket om tryggheten, stabiliteten og omsorgen som hadde vært der fra første stund.
Familien sto samlet – som de alltid har gjort. Midt i tapet var det også en styrke i samholdet, i vissheten om at de ville fortsette å ta vare på hverandre.
Avslutningsvis kom John Arne med en siste hilsen som traff alle som var til stede. En stille, men sterk lovnad om at familien skulle stå sammen videre.
Han takket for alt, og sendte sin pappa av gårde med kjærlighet – og et løfte om at de som står igjen, vil bli tatt godt vare på.
