Det er kaldt i luften utenfor, men inne i stallen på Klæbu er det en helt egen ro. Lukten av høy og lyden av rolige bevegelser fyller rommet, mens Alva Bjerrehorn står tett ved Balder – hesten som betyr mer enn bare en hobby.
Her inne er hun ikke «hun svaksynte». Her er hun bare Alva. En 13-åring som gjør det hun elsker.
Hun rir flere ganger i uken, spiller piano, synger – og er blant de mest erfarne på ski i «Team Pølsa». Men det er ikke det hun ønsker at folk først og fremst skal legge merke til.
– Det at jeg ser dårlig er en veldig liten del av meg, sier hun rolig.
Likevel er det nettopp det som ofte får mest oppmerksomhet.
Det er ikke synet i seg selv som er vanskeligst. Det er reaksjonene. Blikkene. Kommentaren som kommer uten å bli tenkt gjennom.
– Jeg blir irritert når folk sier: «Wow, kan du gjøre det?» forteller hun.
Hun husker spesielt én situasjon. Hun syklet, helt vanlig, som alle andre på hennes alder. Plutselig begynte noen å klappe.
– Hvorfor skulle jeg ikke få til å sykle? Jeg er 13 år, sier hun og rister svakt på hodet.
Hun vet at det ikke er vondt ment. Tvert imot. Men det treffer likevel feil.
– Jeg vet at folk ikke mener noe slemt, men jeg hater det.
Ordene hennes kommer ærlig, uten filter. For det hun kjenner på, er følelsen av at andre setter grenser for henne – grenser hun selv ikke opplever å ha.
I slalåmbakken bruker hun en vest som viser at hun er svaksynt. Den er der for sikkerhet. Men den åpner også døren for kommentarer hun ikke har bedt om.
– Folk sier de er imponert over at jeg står på ski. Men det er jo ikke rart at jeg kan stå på ski, sier hun stille.
Hun stopper opp et øyeblikk, som om hun veier hvor mye hun vil dele.
– Mange andre får ikke prøve engang, fordi folk rundt dem allerede har bestemt hva de ikke klarer.
For Alva har én ting vært avgjørende: hvordan hun har blitt møtt hjemme.
Foreldrene, Kristina og Erik, har hele tiden hatt en tydelig tanke. Hun skal få prøve. Hun skal få være som andre barn.
Men veien dit har ikke alltid vært enkel.
Da hun var baby, begynte små tegn å dukke opp. Hun reagerte sterkt på lys, festet ikke blikket som forventet. Bekymringen vokste sakte, men sikkert.
På sykehuset ventet undersøkelser og usikkerhet. Lange dager, tunge tanker.
– Vi måtte forberede oss på det verste, forteller moren.
Frykten var brutal. Tankene gikk til de mørkeste stedene. Men til slutt kom svaret: en genetisk feil som påvirker synet.
Ikke det verste de hadde fryktet. Men nok til å endre livet.
Likevel tok familien et valg. Dette skulle ikke definere henne.
– Vi har lagt så få begrensninger som mulig, sier moren.
Og det har hatt betydning. For Alva har vokst opp med en tro på at hun kan.
Men utenfor hjemmet møter hun fortsatt motstand.
Da hun ønsket å begynne med ridning, fikk hun flere avslag. Begrunnelsen var sikkerhet. Risiko. Bekymringer.
Før hun i det hele tatt fikk prøve.
– Det var vondt, sier moren.
Så kom ett ja. På Stall Granly ble hun møtt med en helt annen holdning.
– Det får vi til, var svaret.
Det ble et vendepunkt. Et sted hvor muligheter fikk vokse, i stedet for å bli stoppet.
Men selv med støtte og mestring, finnes det dager som er tyngre.
På skolen trives hun, men følelsen av å være annerledes kan komme snikende.
– Noen ganger velger jeg å være alene, sier hun ærlig.
Ikke fordi hun må. Men fordi det føles enklere enn å stå i en følelse av å ikke helt passe inn.
– Jeg har tenkt at jeg ikke er like mye verdt som andre, sier hun lavt.
Det er tanker som setter spor. Tanker hun bærer med seg, selv om hun vet at hun får til det meste.
Deltakelsen i «Team Pølsa» ga henne en ny arena. Et nytt fellesskap. En mulighet til å bli sett på en annen måte.
Opplevelsen var god. Trygg. Men livet etterpå er fortsatt det samme.
– Jeg kan ikke gå på skolen og tenke at alt er bra bare fordi jeg har vært på TV, sier hun.
For foreldrene har programmet likevel gitt noe verdifullt: innsikt.
– Det er vondt å vite at barnet ditt ikke har det bra. Men det er enda verre å ikke vite det, sier moren.
De jobber hele tiden for at hun skal ha det godt.
Alva smiler mot henne.
– Jeg gjør det kanskje ikke alltid så enkelt for dere, sier hun.
Når hun blir spurt om hva hun håper folk sitter igjen med etter å ha sett henne, er svaret klart.
– At jeg er som alle andre tenåringer.
Hun stryker hånden over Balder, rolig og vant.
– Det skal være en så stor greie at jeg ikke ser. Men det er det egentlig ikke, avslutter hun.
