I over et tiår var han selve definisjonen på energi, den evige showmannen som alltid var påskrudd og alltid tilgjengelig for publikum. Men bak det brede smilet og den smittende bergens-sjarmen til Stian Blipp, foregikk det en langt mer krevende kamp. Nå, i en alder av 36 år, har den tidligere stjerneprogramlederen tatt et radikalt valg om å legge «show-Stian» bak seg for godt.
De siste årene har vært preget av en gradvis tilbaketrekning. Stian merket selv hvordan han begynte å foretrekke stillheten i sitt eget hjem fremfor rampelysets blendende skjær. Han søkte seg mot sin nærmeste flokk, mot tryggheten i de vante rammene på Nordstrand, langt unna kameraenes evige søkelys. Det var i denne perioden med introvert refleksjon at forespørselen om å delta i «Spillet» dukket opp. For Stian ble det ikke bare et TV-oppdrag, men en form for sjokkterapi han følte han desperat trengte.
Å flytte inn i et hus med 14 fremmede mennesker var i utgangspunktet det siste han kunne tenke seg, en utfordring som trigget alt det ubehagelige han hadde forsøkt å skjerme seg fra. Men nettopp den nakne sårbarheten ved å ikke ha noen steder å gjemme seg, ble vendepunktet. Han forteller selv om en dyp stolthet over å ha turt å stå i det, en frykt for om folk ville akseptere hele spekteret av hans personlighet, eller om de bare ønsket den energibomben han hadde servert i alle år.
Denne reisen har ført ham til en ny filosofi, en «fuck it»-era, som han selv kaller det. Stian har tidligere vært åpen om mørkere tider med panikkangst, depresjon og total utmattelse – en erfaring som tvang ham til å redefinere hva suksess faktisk betyr. I dag står han stødigere i seg selv, og den konstante jakten på bekreftelse fra omverdenen er byttet ut med en «take me or leave me»-innstilling. Han har innsett at vennene han har beholdt gjennom 25 år, elsker ham for den han er, og at han ikke trenger å spille en rolle for å være verdig menneskers oppmerksomhet.
Det er i dette landskapet av selvinnsikt at han kommer med den oppsiktsvekkende erkjennelsen: Ingenting han gjør profesjonelt vil noen gang gjøre ham lykkelig. Han forklarer at ambisjonene, rollene og prosjektene kun er bonuser i et liv hvor den virkelige lykken allerede er forankret hjemme hos familien. Ved å skille skarpt mellom jobb og det som betyr noe, har han fjernet brodden fra presset om å hele tiden levere.
Stian lever nå etter et enkelt, men frigjørende motto: Han skal kun gjøre kule ting med kule folk. Hva dette innebærer i fremtiden, er underordnet. Om det er barneprogrammer eller deltakelse i nye reality-konsepter, spiller liten rolle så lenge rammebetingelsene er riktige. Han har funnet en form for ro som mange bruker et helt liv på å lete etter, og han har endelig akseptert den mer ettertenksomme og kanskje litt «kjedelige» versjonen av seg selv – en versjon han nå håper at også publikum kan lære å sette pris på.
