Det begynte som en helt alminnelig dag i mai 1996. Mette Havnaas var 27 år gammel, en travel småbarnsmor i full vigør, da influensalignende symptomer og feber meldte seg. For å døyve ubehaget tok hun en beslutning millioner av oss tar hver eneste dag: Hun svelget fire reseptfrie smertestillende tabletter over to dager. Hun ante ikke at hun med det startet en reise inn i et medisinsk mareritt som ville endre alt.
Kroppen reagerte med en voldsomhet som legene knapt hadde sett maken til. Det startet med en intens svie i øynene, før huden begynte å boble opp. Store, smertefulle blemmer spredte seg over hele kroppen, som om hun var utsatt for alvorlige brannskader. Hun hadde blitt rammet av Stevens-Johnson syndrom, en ekstremt sjelden og livstruende autoimmun reaksjon på legemidler.
Situasjonen eskalerte til det groteske. Slimhinnene i hele kroppen gikk til angrep på seg selv. Underveis i det dramatiske sykdomsforløpet, der hun ikke fikk i seg næring på 14 dager, opplevde hun det utenkelige: Munnen hennes grodde rett og slett igjen. Smerten var konstant og uutholdelig. Neglene falt av, hodet hovnet voldsomt opp, og de indre organene ble satt under et enormt press. Mette forteller med hjerteskjærende åpenhet om hvordan sønnen, da han besøkte henne på sykehuset, knapt maktet å se på henne; han sto stivnet ved enden av sengen og prøvde å unngå synet av sin egen mor i denne forfatningen.
Legene sto maktesløse. De eksperimenterte med behandlinger, blant annet ved å legge kanaler fra spyttkjertlene opp til øynene for å skape fuktighet, men alt endte i smertefulle komplikasjoner og nye inngrep. Mette beskriver smertene i øynene som å ha vedvarende sveiseblink, uten evne til å felle tårer som kunne lindret. Hverdagen ble redusert til å tilbringe timer på et mørkt rom, skjermet fra alt lys, mens hun kjempet for å være til stede for familien sin i de få stundene hun maktet.
Etter år med kroniske infeksjoner, arrdannelse og konstante smerter, nådde hun et bristepunkt. Alternativet var en tilværelse preget av dyp psykisk krise. I år 2000 tok hun det drastiske valget: Hun fikk fjernet det ene øyet. Tre år senere ble det andre dekket med slimhinne. Da smerten endelig slapp taket, var prisen hun betalte at hun mistet synet fullstendig. Men for Mette var det ikke slutten – det var en ny begynnelse.
Hun nektet å la seg knekke. Bare 14 dager etter at hun ble blind, ringte hun kompetansesenteret for å starte på nytt. Hun lærte seg å navigere med hvit stokk og etter hvert førerhund, alltid med en sta vilje til å leve livet nøyaktig som før. Hun malte stuen, fulgte opp sønnene på fotballbanen og ble en viktig støttespiller som forsterket familiehjem for ungdom.
I dag, som deltager i NRK-serien Tabu, er Mette Havnaas en inspirasjon som viser at livet ikke stopper selv om lyset slukkes. Hun har funnet en enorm glede i golfsporten, hvor hun sammen med ektemannen Birger spiller flere ganger i uken. Han fungerer som hennes guide, men det er Mette som utfører slagene med presisjon og entusiasme. Hun lever i dag et innholdsrikt liv preget av humor og varme, og angrer ikke et sekund på valget hun tok. Hun har tatt livet sitt tilbake, og hun har gjort det med en styrke som minner oss alle om at det største handikapet ofte er vår egen frykt for endring.
