Spellemannsprisen har i flere tiår vært en av Norges mest prestisjefylte musikkbegivenheter, men bak glitteret og de høytidelige talene skjuler det seg også en rekke øyeblikk som publikum aldri glemmer. Helt siden starten på 70-tallet har scenen vært vitne til både elegante seire og pinlige tabber – øyeblikk som lever videre lenge etter at applausen har stilnet.
Noen av disse hendelsene har nærmest blitt legendariske. I år 2000 sørget Kristopher Schau (55) for å snu alt på hodet da han bevisst leste opp feil navn på vinneren, til både latter og forvirring. Bare noen år senere, i 2003, vakte Øyvind «Vinni» Sauvik (50) oppsikt da han holdt en takketale som bar tydelig preg av en festlig kveld, etter at Paperboys tok med seg en pris hjem. Og da Lars Erik Blokkhus (48) fra Plumbo forsøkte seg på en «mokkamann»-vits rettet mot Madcon, ble reaksjonene alt annet enn varme – både i salen og foran TV-skjermene hjemme i stua.
Likevel er det ett øyeblikk som nå igjen får nytt liv på internett, og som mange mener troner øverst blant de mest minneverdige. Klippet sprer seg raskt i sosiale medier, og reaksjonene lar ikke vente på seg. Folk ler, måper og gjenopplever et øyeblikk som den gang fikk mange til å sperre opp øynene.
Vi skal tilbake til 2002. Stemningen i salen var spent da prisen for «Årets Spellemann» skulle deles ut – en av kveldens største og mest prestisjefylte utmerkelser. På scenen sto Morten Abel (63), en av landets mest kjente popartister på den tiden, klar til å kunngjøre vinneren.
Men det som fulgte, var langt fra en tradisjonell prisutdeling.
Iført en mørk parykk og solbriller entret Abel scenen med en fremtoning som allerede fikk folk til å stusse. Det virket som om han hadde vært i særdeles godt humør før han gikk på – kanskje litt for godt. Da han åpnet konvolutten, ble det raskt tydelig at dette kom til å bli noe helt annet enn en høytidelig opplesning.
Ordene kom nølende, nesten famlende. Han snublet i setningene, stoppet opp, forsøkte igjen. Publikum fulgte med i en blanding av spenning og forbauselse.
Eh, jeg skal, med masse bitterhet, eh gi fra meg, ehm … årets Spellemannspris. Årets Spellemann…. spris.
Det ble stille et øyeblikk, før han fortsatte – enda mer uforutsigbart:
Det står masse bullshit her som jeg ikke gidder å lese opp. Men den verdige vinneren av neste års … eh … Årets Spellemann er Röyksopp.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Noen lo, andre visste ikke helt hva de skulle tro. Det hele føltes som en blanding av improvisasjon, kaos og ren sceneenergi – et øyeblikk som brøt fullstendig med forventningene til en så formell anledning.
Nå, over to tiår senere, har klippet fått nytt liv. Det dukker opp i feeden til folk over hele landet, og engasjementet er minst like sterkt som den gang. Kommentarfeltene fylles med minner, reaksjoner og nye tolkninger av det som skjedde den kvelden.
For noen er det ren underholdning. For andre er det et ikonisk øyeblikk som viser en helt annen side av norsk musikkbransje – mindre polert, mer uforutsigbar. Uansett hvordan man ser det, er én ting sikkert: Morten Abels opptreden i 2002 har igjen funnet veien tilbake til rampelyset, og denne gangen ser det ikke ut til at folk klarer å slutte å snakke om det.
