Det svenske folk trodde de endelig hadde fått prinsesse Madeleine og ektemannen Chris O’Neill hjem til Stockholm for godt. Etter over et tiår i utlandet var budskapet fra paret krystallklart: Nå var det tid for å finne roen, pleie røttene og bygge en tilværelse på svensk jord. Men nylige observasjoner i den britiske hovedstaden tegner et bilde som står i grell kontrast til den offisielle historien om hjemkomsten.
Da prinsesse Madeleine og Chris ble knipset av fotografer på gaten i London tidligere i vår, slo bildene ned som en bombe i svenske medier. Sammen med barna Leonore, Nicolas og Adrienne spaserte paret avslappet gjennom Belgravia, et av verdens mest eksklusive boligstrøk. Det var ikke bare et tilfeldig besøk; det viste seg at familien har tilgang til en formidabel luksusbolig i området, et skjulested som tilhører Chris’ gåtefulle mor, Eva O’Neill.
Denne eiendommen er alt annet enn et vanlig feriehjem. Boligen, som for ti år siden ble taksert til over 100 millioner kroner, fungerer som en luksuriøs base for Chris og Madeleine når de ønsker å trekke seg tilbake fra det svenske rampelyset. Med alt fra takterrasse med panoramautsikt over London til garderober, doble garasjer og stuer fylt med eksklusiv kunst, fungerer villaen som et fristed preget av ekstrem rikdom og privatliv. Innredningen, med alt fra spesialdesignede stoler i sennepsgul fløyel og slangeskinn til unike glassvaser fra Venezia, vitner om en livsstil som ligger langt unna det man forbinder med nøktern svensk hverdag.
For mange svensker kommer disse bildene som et provoserende bevis på at parets «nye liv» i hjemlandet ikke er fullt så fastlåst som antatt. Mens Madeleine i intervjuer har snakket varmt om gleden ved å være tilbake i Sverige og nærheten til venner og familie, forteller reisevirksomheten deres en annen historie. Chris O’Neill har tidligere innrømmet at han har vanskelig for å tilpasse seg svenske ferievaner og den svenske livsstilen, og har åpenlyst uttalt at mye av hans arbeid krever hyppige reiser til USA og Tyskland. Det hemmelige dobbeltlivet i London virker derfor å være den virkelige oasen for finansmannen, et sted hvor han og familien kan gjenoppta livet slik det var da barna var små.
Kontrasten til forpliktelsene Madeleine har i Sverige er påfallende. Som prinsesse er hun tildelt hertugdømmene Hälsingland og Gästrikland, forpliktelser som i mange år har blitt neglisjert. At hun ikke hadde besøkt Gästrikland på over elleve år før hun brått dukket opp i slutten av mai, rett etter London-oppholdet, har skapt sterke reaksjoner. Lokalbefolkningen har lenge følt seg glemt, og kritikken har vært hørbar. Samtidig fortsetter Madeleine sitt internasjonale fokus, med planer om en animasjonsserie på SkyShowtime og stadige reiser til New York for veldedig arbeid.
Selve tilværelsen i London-boligen virker å være det limet som holder familien sammen i tøffe tider. Kilder nær paret har i årevis antydet at ekteskapet har gått gjennom turbulente faser, og det spekuleres i om svigermor Eva O’Neill, sammen med dronning Silvia, spiller en aktiv rolle i å holde ekteskapet stabilt gjennom slike utenlandsbesøk. I London kan de være seg selv, skjermet fra det svenske pressekorpsets konstante oppsyn. At de nå, til tross for løfter om en rolig base i Stockholm, blir observert på shoppingrunde hos eksklusive Temperley London for så å dukke opp i samme antrekk på galla i New York, forsterker inntrykket av at den kongelige «hjemkomsten» er langt mer flyktig enn det som blir kommunisert utad.
