Gullruten har i flere tiår vært en av de mest prestisjefylte begivenhetene i norsk TV-bransje. Helt siden oppstarten i 1994 har prisutdelingen samlet landets største profiler til en kveld fylt med forventning, glamour og sterke øyeblikk. År etter år har kjente navn gått opp på scenen for å motta den ettertraktede statuetten – og i år ligger alt til rette for nok en minneverdig kveld.
Fredag 8. mai samles bransjen igjen for å feire det beste fra året som har gått. Men det er ikke bare prisvinnerne som setter sitt preg på kvelden. Programlederne har gjennom årene skapt øyeblikk som blir snakket om lenge etter at lysene er slukket.
I en årrekke var Dorthe Skappel et fast holdepunkt som ledet sendingen med stø hånd. Etter hennes periode har stafettpinnen gått videre til flere kjente profiler – og i år er det Henriette Stensrup som står midt i rampelyset.
Hun er ikke fremmed for oppgaven. Tidligere har hun ledet Gullruten sammen med John Brungot, men denne gangen må hun bære ansvaret alene. Likevel avviser hun følelsen av å stå helt på egen hånd.
Hun beskriver salen som full av sterke personligheter, erfarne entertainere og gode prisutdelere – en trygghet som gjør at ansvaret ikke føles like tungt. Samtidig legger hun ikke skjul på at det er én person hun virkelig kommer til å savne ved sin side.
John Brungot har vært en viktig støttespiller tidligere, og fraværet hans merkes. Likevel er hun fast bestemt på å stå i utfordringen.
Det er nettopp utfordringen som også var avgjørende for at hun takket ja. Med et ærlig smil innrømmer hun at hun har kommet til et punkt i livet hvor hun helst unngår det som føles skummelt – og at hun derfor må presse seg selv i motsatt retning.
Oppdraget handler altså ikke bare om å underholde publikum, men også om å overvinne egne grenser.
Samtidig skjer det store endringer rundt selve arrangementet. Etter mange år i tradisjonsrike Grieghallen flyttes Gullruten fra 2026 til Kjødehallen på USF Verftet i Bergen. Et skifte som markerer en ny æra for prisutdelingen.
Henriette ser lyst på forandringen og beskriver det nye lokalet som en mulighet til å skape noe helt annet enn den klassiske gallastemningen. Hun håper på en mer uformell, energisk atmosfære – nærmere en fest enn en høytidelig seremoni.
Men det er ikke bare rollen som programleder som legger press på skuldrene hennes denne kvelden.
Hun er nemlig også nominert til flere priser. For seriene Pørni og Nepobaby kjemper hun om prisen for beste dramaserie, samtidig som hun er nominert i kategorien beste kvinnelige birolle for sistnevnte.
Det gjør situasjonen ekstra spesiell – og kanskje litt mer komplisert enn hun først hadde sett for seg.
Hun innrømmer med et glimt i øyet at hun ikke visste om nominasjonene da hun takket ja til å lede showet. Nå beskriver hun det humoristisk som en slags manglende rolleforståelse – men legger til at det kanskje er nettopp slike utfordringer man må kaste seg ut i.
Likevel er hun tydelig på én ting: Kvelden skal ikke handle om henne.
Fokuset må ligge på de nominerte og deres prestasjoner. Hun ønsker å tone ned egen rolle og heller bidra til at andre får skinne. Samtidig erkjenner hun at det ville gjort jobben betydelig enklere dersom hun slipper å gå opp på scenen som vinner.
Balansen mellom å lede showet og selv være i konkurranse gjør situasjonen unik – og nervepirrende.
Midt i alt forsøker hun å holde fast på det viktigste: å skape en kveld som både publikum og bransjen vil huske.
