Det var en kveld preget av både eufori og dyp ettertanke da rockelegenden Terje Tysland inntok scenen i en fullsatt Olavshallen i Trondheim. Med sin 75-årsdag som bakteppe, markerte konserten ikke bare en feiring av et langt liv, men også et vemodig og endelig farvel med de store, grandiose konsertproduksjonene som har definert karrieren hans i tiår etter tiår. Stemningen i salen var elektrisk, og da de siste tonene ebbet ut, runget trampeklappet mellom veggene som en siste hilsen til en epoke som nå er over.
Men det var først da lysene ble dempet og han trakk seg tilbake til tryggheten bak scenen, at de sanne følelsene kom til overflaten. Der ventet de tre viktigste menneskene i rockestjernens verden: kona Unni Slettås Tysland og de to døtrene, Pia og Linda. Omfavnelsene var tette, og ordene om stolthet og beundring satt løst hos døtrene. Det var tydelig at Terje, selv om han var utslitt etter en lang uke med intens turnering, hentet sin styrke fra nettopp denne kvartetten.
Bak scenekanten innrømmet en rørt og sliten 75-åring at det hadde kostet krefter. Han avslørte hvordan han ved hjelp av teknikker lært ved den svenske operaen for mange år siden, hadde klart å bevare kraften i stemmen gjennom seksten timer med sang i løpet av bare én uke. For døtrene, som hadde reist fra henholdsvis Oppdal og Oslo for å hylle sin far på denne milepælen, var det en sjelden mulighet til å se mannen bak artisten så sårbar og ekte.
Dagene før den store finalen hadde vært preget av en reise tilbake til røttene i Namsos. Terje hadde satt seg som mål å besøke sykehuset der alt startet, nøyaktig 75 år etter at han kom til verden. Det ble et besøk fylt med overraskelser; da han ankom fødestuen, fikk han vite at fødselstidspunktet ikke var det han alltid hadde trodd. Det ble en kamp mot klokken, men han rakk akkurat å krysse dørstokken før det magiske klokkeslettet passerte. I sykehusets kantine, et sted som for alltid vil være knyttet til morens yrkesaktive liv og minnet om familien, ble han møtt av en spontan bursdagssang fra de ansatte og besøkende.
Det er ingen hemmelighet at det siste året har vært krevende for rockeren. Kampen mot astma, forsterket av en tøff lungebetennelse, satte ham ut av spill i mange måneder. Men ved siden av ham har Unni stått som en klippe og fungert som både støttespiller og personlig trener. Hun har sørget for at Terje har kommet seg opp av sofaen og ut på minst fem mil med mosjon i uken gjennom vinteren. Resultatet er en mann som nå føler seg i toppform, klar for neste kapittel.
Terje reflekterer gjerne over reisen sin. Han husker den unge gutten som nektet å gi seg da musikklæreren på skolen stemplet ham som totalt umusikalsk og nektet ham plass i skolekorpset. Den samme læreren måtte senere krype til korset og be om unnskyldning – en seier Terje bærer med seg som et bevis på at man aldri skal la andre definere ens drømmer. Selv om de enorme konsertproduksjonene nå legges på hyllen, forsikrer han fansen om at han på ingen måte pensjonerer seg. Musikken vil alltid være hans drivkraft, og fremtiden vil by på nye, spennende prosjekter i andre former. For Terje Tysland handler livet om å aldri slutte å skape, og med familien i ryggen ser han nå fremover mot alt det nye som venter.
