Hele Norges Henriette Steenstrup (51) er kanskje selve symbolet på suksess i TV-bransjen, men bak det strålende smilet og de kritikerroste seriene skjuler det seg en kvinne som nå kjenner på en skrekkblandet fryd. I mai er det duket for Gullruten i Bergen, og i år hviler alt ansvaret på Henriettes skuldre. Det er 12 år siden hun sist ledet showet, den gang med Jon Brungot ved sin side, men nå skal hun ut på scenen i Grieghallen helt alene.
Den folkekjære stjernen innrømmer at hun har en tendens til å bli irritert på seg selv hvis hun takker nei til utfordringer, og nettopp derfor sa hun ja til dette prestisjefylte oppdraget. Hun ønsker ikke å bli for komfortabel i karrieren. Likevel er det én spesifikk ting som hjemsøker henne når hun tenker på direktesendingen: frykten for å si feil navn og gjøre folk opprinnelig lei seg. Henriette beskriver seg selv som en person som planlegger alt ned til minste detalj, og tanken på uforutsette hendelser gir henne frysninger. Hun husker med gru da hun ledet Gullfisken og presterte å ønske velkommen til Gullruten uten å merke det selv før etterpå – en tabbe som ødela hele lysten på et glass champagne den kvelden.
Situasjonen i år er ekstra spesiell siden Henriette ikke bare er programleder, men også selv er nominert for både suksesserien Pørni og nykommeren Nepobaby. Hun flirer av den absurde situasjonen der kvelden egentlig skal handle om andre, men plutselig også dreier seg om henne selv. Hun lover å løse det på en profesjonell, eller kanskje til og med superproff og skandaløs måte. I år flyttes også festen til USF Verftet, noe som betyr mindre gallafølelse og mer nattklubb-vibe. Kjolen er allerede bestilt i posten, og Henriette er klar på at det kun blir ett antrekk – ferdig snakka – så lenge skoene er gode nok til å holde henne oppreist.
Når det enorme presset fra rampelyset blir for mye, søker hun tilflukt på steder der ingen forventer å se en prisvinnende serieskaper. Stillheten finner hun ikke i en luksusvilla, men på tennisbanen eller i en enkel dugnadsvakt. Det er noe med det å selge kaffe og muffins på sønnens fotballkamp som gir henne en helt unik ro. Der, midt i hverdagens praktiske oppgaver, forsvinner all støy fra TV-bransjen og frykten for å mislykkes på skjermen. Selv om hun elsker livet som sirkushest, er det ingenting som slår følelsen av å være en helt vanlig fotballmamma som planlegger dugnad.
