Liv Ullmann står igjen i sentrum av europeisk filmhistorie, men selv nekter hun å ta den rollen som verden har gitt henne. I en alder av 87 år møter den norske skuespilleren, regissøren og forfatteren publikum med samme rolige nærvær som alltid – og med en påstand som overrasker mange: hun føler seg fortsatt som en 14 år gammel jente, og hun trives best alene.
I Berlin, bare timer etter ankomst, skal hun motta æresprisen fra European Film Academy. Det er en ny i rekken av store utmerkelser for kvinnen som i flere tiår var en av Europas mest markante filmstemmer. Men Ullmann selv avviser stadig ideen om at hun er en legende. Hun smiler, rister lett på hodet og sier at hun ikke kan se seg selv på den måten, selv om resten av verden insisterer.
Hun ble født i Tokyo i 1938, da farens arbeid førte familien dit, og hennes liv har senere vært tett vevd inn i filmhistorien. Fra samarbeidene med Ingmar Bergman – der hun ble muse i filmer som Persona, Skrik og hvisking, Høstsonaten og Scener fra et ekteskap – til prosjekter med Jan Troell som Utvandrerne og Nybyggarna, samt Richard Attenboroughs A Bridge Too Far. Karrieren hennes beskrives ofte som en av de mest betydningsfulle i europeisk film.
Utmerkelsene har kommet jevnt gjennom årene. Donostia-prisen i San Sebastian i 2007, æres-Oscar i 2022, og nå den europeiske æresprisen. Likevel sier hun at tiden for store roller for lengst er forbi, spesielt etter hennes siste regi- og manusarbeid i 2014 med Miss Julie basert på Strindberg.
I samtalen beveger hun seg mellom minner og refleksjoner. Hun snakker om en reise til Kambodsja med en humanitær organisasjon, der hun møtte Dalai Lama og opplevde å bli fanget nær en skyteepisode ved grensen til Vietnam. Hun husker hvordan de sang We Shall Overcome og hvordan opplevelsen åpnet øynene hennes for virkeligheten utenfor filmens verden.
Hun trekker også frem innspillingen av We Hope It’s a Girl under Italias blå himmel med Mario Monicelli, og det musikalske eksperimentet Lost Horizon, som hun i ettertid ser på med et blandet smil. Hun innrømmer at hun kanskje kunne hatt enkelte små anger, men understreker at hun i dag bare kjenner stolthet over alt hun har opplevd.
Når hun snakker om alder, blir tonen mer personlig. Hun sier at hun liker å være alene i leiligheten sin, noe hun også har gjort i flere tiår, helt siden hun flyttet til USA. Hun forklarer at ensomheten ikke er tomhet for henne, men en form for indre frihet. Hun sier at hun fortsatt føler seg ung på innsiden, som om en del av henne aldri forlot ungdomsårene.
Hun snakker også om tap, om venner som ikke lenger lever, og om hvordan de likevel fortsatt føles til stede i minnene hennes. Hun avviser forestillingen om gjenfødelse, men snakker varmt om hvordan mennesker hun har møtt fortsatt er en del av noe større hun bærer med seg.
Kvelden før intervjuet så hun seg selv på lerretet i Scener fra et ekteskap under en visning i Berlin. Hun ler når hun tenker på at hun da var 35 år gammel, og at hun nå har levd mer enn dobbelt så lenge siden den tiden. Filmen beskriver hun som både smertefull og viktig, og hun understreker hvor sterkt det var at noen på den tiden ønsket å skildre kvinners følelsesliv og frihet på en så direkte måte.
Når samtalen avsluttes, reiser Liv Ullmann seg igjen ved det store bordet. Hun rekker frem hånden, slik hun gjorde ved første møte, og sier stille at hun håper de ses igjen. En enkel gest fra en kvinne som har levd et helt filmepos – men som fortsatt insisterer på at hun bare er seg selv.
