Hans Olav Lahlum (52) har lenge vært kjent som en mann med en imponerende og nesten uendelig merittliste. Historiker, biograf, sjakkentusiast, politiker – og ikke minst en av Norges mest profilerte krimforfattere. Men bak det travle livet, fylt av bøker, analyser og turneringer, skjuler det seg også en mer personlig historie som nå får nytt lys.
Selv om Lahlum har beveget seg i mange ulike miljøer, er det krimsjangeren som ser ut til å ligge hjertet hans aller nærmest. Han står bak den årlige krimfestivalen i Tvedestrand, og er et fast innslag på lignende arrangementer rundt om i landet. Det er der han virkelig er i sitt element – omgitt av mysterier, historier og likesinnede.
Tidligere i år var han blant navnene på plakaten under Krimfestivalen i Oslo. Arrangementet samlet noen av de største navnene innen krimlitteraturen, blant dem Jo Nesbø (66), Camilla Läckberg (51) og Val McDermid (70). Men for Lahlum er det ikke bare litteraturen som gjør akkurat denne festivalen spesiell.
Det var nemlig nettopp her livet tok en uventet vending for fire år siden.
Midt blant bøker, forfattermøter og samtaler traff han krimforfatter Silje Ulstein (41). Et møte som på mange måter føltes både naturlig og nesten forutbestemt – to krimforfattere som krysser veier i et miljø de begge kjenner så godt.
Men bak dette møtet lå det en periode som var alt annet enn lett.
Lahlum forteller om en tid preget av stillstand og sorg. Pandemien hadde lagt en demper på livet, og dagene gikk i stor grad med til skriving hjemme. Samtidig sto han midt i en personlig krise etter farens sykdom og bortgang.
Han beskriver et år som var tungt å komme seg gjennom – først preget av sykdom, deretter av dødsfallet og alt som fulgte i etterkant. Oppryddingen, minnene og stillheten. Alt dette la et alvorlig bakteppe for livet hans.
Det var først da han begynte å hente pusten igjen, etter både pandemien og sorgen, at noe nytt fikk plass.
Inn i denne sårbare fasen kom Silje Ulstein.
Det som startet som et møte på en festival, utviklet seg gradvis til et forhold som skulle vare. I dag, fire år senere, bor de sammen i Lahlums barndomshjem på Gjøvik – et sted fylt med minner, men nå også med en ny hverdag.
For Lahlum virker det som om han har funnet en ro i det livet de deler. Han legger ikke skjul på at han ser på samboerskapet som noe likeverdig med ekteskap, og han føler ikke noe behov for å ta forholdet videre i mer tradisjonell forstand.
Dermed er det heller ingen bryllupsplaner i horisonten.
For ham handler det ikke om formaliteter, men om det som skjer i hverdagen – det stille, stabile og nære. Etter en periode preget av tap og isolasjon, har livet funnet en ny balanse.
Og midt i alt det han har oppnådd, er det kanskje nettopp dette som betyr mest nå.
