I mars delte håndballprofilen Camilla Herrem (39) ordene som skulle snu en tung periode til noe helt annet: hun er kreftfri. Etter måneder preget av usikkerhet, behandling og følelsesmessige svingninger, kunne hun endelig puste ut – men veien dit har satt dype spor.
Da hun fortalte om situasjonen offentlig, beskrev hun hvordan livet plutselig tok en brå vending. Beskjeden kom som et sjokk, og følelsen av uvirkelighet slapp ikke taket med det første. Selv etter operasjonen og de gode prøvesvarene, kjente hun fortsatt på at det hele var vanskelig å forstå fullt ut.
– Det går veldig bra nå. Jeg er i god form. Det fungerer med håndballen, familien og meg selv. Jeg kan egentlig ikke klage. Jeg er kreftfri, sa hun, med en ro som står i sterk kontrast til det hun hadde vært gjennom.
I podkasten «Ida med hjertet i hånden» åpner hun nå døren til det som skjedde bak kulissene – de stille øyeblikkene, de små kampene, og ikke minst støtten som bar henne gjennom det hele.
Midt i alt det tunge trekker hun frem én person som gjorde en uvurderlig forskjell: ektemannen Steffen Stegavik (42). Hun beskriver ham som en klippe, en hun kunne lene seg på uten å måtte forklare alt med ord.
Det var ikke de store, dramatiske gestene som betydde mest. Det var de små tingene, de nesten usynlige handlingene i hverdagen. Når hun ikke orket å gå ut, tok han turen til butikken uten spørsmål. Når kroppen føltes tung og urolig, stod han på kjøkkenet og laget mat. Han så hva hun trengte – før hun selv rakk å si det.
– Jeg tror ikke han helt forstår hvor mye det har betydd, sier hun ærlig.
Samtidig forteller hun om en side ved sykdomsperioden som mange kanskje ikke tenker over. Det å møte folk ble plutselig krevende. Hver tur ut kunne føre til spørsmål om hvordan hun hadde det. Selv om hun visste at det kom fra et godt sted, ble det etter hvert overveldende.
– Jeg hatet å dra i butikken en periode. Det ble rett og slett for mye, forklarer hun.
Gjennom alt dette var Stegavik en rolig motvekt. Han gikk ikke inn i panikk eller stress, men møtte situasjonen med en balanse som ga henne trygghet.
– Han var så rolig. Det var ikke noe kaos, ikke noe krisemodus. Han bare var der, på en måte som betydde alt for meg.
Paret, som giftet seg i 2013 og har to barn sammen, har delt livet i to tiår. Likevel var det nettopp denne perioden som fikk henne til å se ham med nye øyne.
– Det viser bare at han er drømmemannen min. Jeg kjenner ham så godt, men hvordan han var gjennom dette… Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre person ved min side.
Ved siden av familien ble også håndballen et viktig holdepunkt. Til tross for behandling og tøffe dager, fortsatte hun å spille – noe hun selv beskriver som avgjørende for å holde fast i en følelse av normalitet.
View this post on Instagram
Å kunne gå på banen, være en del av laget og fokusere på noe annet enn sykdommen, ble en måte å holde balansen på i en ellers krevende hverdag.
I dag står hun sterkere, med nye perspektiver og en dypere forståelse av hva som virkelig betyr noe. Bak resultatene og overskriftene ligger historien om et år som satte alt på prøve – og om menneskene som gjorde det mulig å komme gjennom det.
