Det begynte som noe han nærmest hadde brukt hele livet på å styre unna. Rasmus Wold legger ikke skjul på det når han ser tilbake – løping var noe han ikke bare mislikte, men aktivt unngikk. I over 30 år var det et forhold preget av motstand, unnskyldninger og kreative måter å slippe unna på.
– Jeg har egentlig hatet det i over 30 år, sier han rett ut, med et smil som bærer preg av både selvironi og en viss overraskelse over hvor han står i dag.
For de fleste er Rasmus Wold først og fremst kjent som en skarp komiker og en trygg TV-profil. Han har stått på scenen foran fulle saler med showet «Gutt (32)», og mange fikk virkelig øynene opp for ham da han gikk helt til topps i «Forræder». I tillegg har han utfordret seg selv i krevende omgivelser i «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis». Men det siste året har han beveget seg inn i et helt annet terreng – et som tidligere var helt uaktuelt.
Vi møter ham i Malaga, hvor han hadde planlagt å løpe halvmaraton. Slik gikk det ikke. Sykdom satte en brå stopper for selve løpet, men turen ble likevel noe annet enn et nederlag. Med seg har han samboer Rikke, sønnen Ludvig på halvannet år og foreldrene – en liten familieflokk som har gjort reisen til mer enn bare et idrettsprosjekt.
Det er omtrent halvannet år siden livet hans tok en ny retning. Samtidig som han ble far, skjedde det noe annet, noe mer uventet. Han oppdaget en aktivitet han tidligere hadde avvist fullstendig – og plutselig begynte brikkene å falle på plass på en måte han ikke hadde sett for seg.
Tidligere, da han satset på tennis og var blant de bedre i landet, gjorde han det han kunne for å slippe unna løpetrening. Han trekker fram minner som i dag nesten føles absurde.
– Jeg pleide å fake en skade. Da vi skulle løpe 3000 meter på skolen, skulket jeg. Jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå det. Jeg har aldri likt å løpe, forteller han ærlig.
Bildet han hadde av løping, var heller ikke tiltrekkende. For ham handlet det om å presse seg til det ytterste, løpe til kroppen nesten kollapset og stå igjen fullstendig utslitt. En opplevelse som forsterket motviljen.
– Jeg trodde en god økt var at du gir alt, og så ligger du etterpå og peser. Det er fortsatt mange som tenker sånn. At hvis du ikke er helt ferdig, så har det ikke vært noe poeng.
Så kom øyeblikket som skulle snu alt. En tilsynelatende helt vanlig joggetur sammen med en venninne. Ingen press, ingen krav, bare en rolig prat i bevegelse. Det var da det gikk opp for ham at løping kunne være noe helt annet enn det han hadde trodd.
– Vi løp og pratet. Det var hyggelig. Jeg visste ikke at det kunne være sånn. Det var nesten et sjokk, og en skikkelig oppvåkning, sier han.
Den oppdagelsen ble starten på noe som raskt utviklet seg. Det tok ikke lang tid før han kjente at motivasjonen vokste, og at nysgjerrigheten tok overhånd. Han gikk til innkjøp av utstyr, investerte i nye løpesko og skaffet seg tredemølle. Det som startet som en forsiktig tilnærming, ble fort til et konkret mål.
– Jeg er veldig måldrevet. Etter bare tre-fire rolige turer bestemte jeg meg. Jeg meldte meg på Barcelona halvmaraton, forteller han.
Det gikk fort. Kanskje litt for fort, innrømmer han selv. Men slik er han skrudd sammen. Når noe først fanger interessen hans, går han inn i det med full kraft.
– Det var overtenning med en gang. Men jeg trenger det. Jeg må ha et mål som drar meg opp av sofaen. Da begynte jeg å trene mer, lese meg opp og forstå hva dette egentlig handler om.
Foran ham åpnet det seg en verden han tidligere ikke hadde hatt noe forhold til – en jungel av sko, treningsøkter, teknikker og begreper. Det som en gang var et hatforhold, har blitt noe helt annet. Noe han ikke bare aksepterer, men faktisk oppsøker.
Og kanskje er det nettopp kontrasten som gjør historien hans så sterk: Fra å løpe bort fra alt som hadde med løping å gjøre – til å løpe rett inn i det, med åpne øyne.
