Det er en bitende ærlig og ufiltrert Åsne Seierstad som tar imot oss på toppen av St. Hanshaugen i Oslo. Vinden røsker i håret, men den erfarne journalisten virker mer samlet enn noen gang. Bak henne ligger et år som har vært alt annet enn vanlig. Suksessen med boka «Ufred» har tatt pusten fra det litterære Norge, med et opplag på ufattelige 120 000 eksemplarer og en historisk trippel: Kritikerprisen, Bokhandlerprisen og Brageprisen i samme slengen. Likevel er det ikke tallene hun reflekterer over når vi spør om landet som har vært selve navet i hennes journalistiske virke siden 90-tallet.
Når hun snakker om Russland i dag, forsvinner smilet. Hun beskriver en nasjon som beveger seg i en endeløs nedadgående spiral. Det er ingen lyspunkter igjen. Hver eneste samtale hun har med kilder hun fortsatt følger opp, bekrefter det samme dystre bildet: Innstrammingene blir strengere, lovene mer absurde og undertrykkelsen mer kvelende. For Seierstad er situasjonen nå så prekær at hun setter foten ned. Å reise tilbake er uaktuelt, ikke bare av praktiske grunner, men fordi risikoen for arrestasjon og represalier fra det nåværende regimet er en realitet hun ikke lenger er villig til å gamble med.
Det er en moden og reflektert forfatter som nå velger å prioritere annerledes. Hjemme i Oslo venter sønnen Embrik og datteren Sol, og med tenårene som barna hennes nå befinner seg i, innser hun at tiden er begrenset. Hun vil være en mor som er til stede før fuglene flyr ut av redet. Det er denne erkjennelsen som gjør at hun setter reisevirksomheten på pause. Hun trenger ikke lenger å være på de farligste stedene på kloden for å formidle sannheten; hun har allerede gitt oss alt hun har å by på med «Ufred».
Arbeidsprosessen med den siste suksessboka ble også en åpenbaring for henne. For første gang turte hun å flette sitt eget liv og sine egne opplevelser inn i teksten. Hun beskriver det som en befrielse. Der hun tidligere har måttet grave dypt og bygge komplekse scener for å unngå å stå i veien for historiene hun formidlet, opplevde hun nå at det å være personlig gjorde skrivingen både lettere og mer direkte. Det er som om hun har funnet en ny nerve – en måte å rapportere på hvor hun ikke lenger gjemmer seg bak objektive barrierer, men står fjellstøtt i sitt eget narrativ.
Når vi diskuterer fremtiden, ler hun forsiktig ved tanken på å skrive noe mindre ambisiøst, selv om hun vet at det kanskje bare er en ønskedrøm. Hun har vært i Tsjetsjenia, Kosovo, Afghanistan, Irak og Syria. Hun har dekket nynazisme og nasjonale traumer som 22. juli. Nå kjenner hun på behovet for å skifte fokus. Hun er ingen spåmann, men hun er en knivskarp observatør som kaller krigen i Ukraina for det den er: en grusom og fullstendig mislykket affære. At Vladimir Putin fremdeles innehar makten etter så enorme tap av menneskeliv, er for henne en gåte. Hun ser ingen tegn til forbedring så lenge det nåværende regimet sitter ved roret.
Likevel nekter hun å male en helt svart fremtid for seg selv. Hun er ikke en kvinne som lever i frykt, og til tross for personlighetstesten som viste en bemerkelsesverdig lav score på nevrotisisme, insisterer hun på at hun er en optimist. Hun har ikke lagt Russland bak seg for alltid. Livet er for langt til å være kategorisk, og hun vet at hun har mange kapitler igjen å skrive. Når den dagen kommer at Russland er et annet sted enn det vi ser i dag, vil kanskje også Åsne Seierstad igjen sette føttene på russisk jord. Men frem til den dagen velger hun tryggheten, barna og rollen som en av landets fremste forfattere på trygg avstand fra regimets klør.
