Det var som om hele landet holdt pusten da NRK slapp de første episodene av det nye sykehusdramaet «LIS» i helga. Seertallene skjøt i været fra første stund, og responsen lot ikke vente på seg. Med hele 438 000 seere på premiereepisoden – hvor over halvparten valgte å strømme – har serien allerede skrevet seg inn i historiebøkene som den sterkeste strømmestarten for en dramaserie på NRK, om man ser bort fra julekalendere.
Siden premieren har reaksjonene strømmet inn i et tempo som nesten speiler seriens intense handling. Både vanlige seere og kjente profiler lar seg rive med av det som utspiller seg på skjermen. For mange føles det ubehagelig nært – og nettopp det er kanskje grunnen til at serien treffer så hardt.
Thomas Fingern Gullestad er blant dem som selv er en del av universet i «LIS». Da han tidligere i år beveget seg langs den røde løperen under Spellemannprisen, hintet han til prosjektet som da fortsatt var omgitt av mystikk. Nå, med serien ute, legger han ikke skjul på begeistringen.
Han beskriver opplevelsen som en sjelden mulighet til å forstå hvordan livet faktisk arter seg bak sykehusets lukkede dører. For ham fremstår det hele som en ubehagelig presis gjengivelse av virkeligheten – en virkelighet mange ellers aldri får innsyn i.
I serien følger vi fire unge leger som brått kastes inn i en hverdag der tempoet er høyt, valgene brutale og konsekvensene ofte tunge å bære. Realismen er skrudd opp til et nivå som gjør det vanskelig å se bort. Med ekte helsepersonell involvert i produksjonen, blir det tydelig at dette ikke bare er underholdning – det er en speiling av noe langt mer alvorlig.
Blant dem som reagerte sterkt etter å ha sett episodene, er lege og samfunnsdebattant Kaveh Rashidi. Han beskrev hvordan serien traff ham dypt, og vekket minner fra tiden da han selv sto alene på vakt som fersk lege. Selv om han er klar over at det er drama, opplevde han det som urovekkende gjenkjennelig.
Men det var ikke bare nostalgi som meldte seg. Rashidi innrømmet også at det vekket en form for sorg. Tankene gikk til alle dem som fortsatt står i det daglige presset – både praktisk og følelsesmessig. For ham fremstår det nesten uforståelig at mennesker i slike krevende roller ikke får bedre rammer og vilkår.
Han var også brutalt ærlig om sitt eget valg. Livet på sykehus ble rett og slett for krevende. Med tre barn og et ønske om et rikt liv utenfor jobb, ble det umulig å kombinere. Til slutt måtte han innse at det ikke var en vei han kunne fortsette på.
Også Harald Dobloug kjenner på den samme realiteten. Selv om han ennå ikke har sett serien, trenger han ikke det for å forstå tematikken. Han har selv tilbrakt mange år i sykehusmiljøet, og beskriver det som både fantastisk og ekstremt krevende på samme tid.
Som tidligere kirurg har han kjent på presset på kroppen. På et tidspunkt måtte han stille seg det uunngåelige spørsmålet: Er dette noe jeg kan leve med resten av livet? Svaret ble nei. Han erkjenner åpent at det var et valg han ikke klarte å stå i fullt ut.
Ved hans side sto kona Katarina Flatland under et arrangement tidligere denne uka. Hun har ennå ikke rukket å se serien, men forventningene er høye. Hun snakker varmt om alle de som jobber i helsevesenet – mennesker hun mener altfor ofte forblir usynlige, til tross for den enorme innsatsen de legger ned hver eneste dag.
Selv har hun en bakgrunn som lege, men har også mange år foran kamera bak seg. Nå jobber hun som fastlege, og kjenner godt til balansen mellom fag, ansvar og menneskelige hensyn. For henne representerer «LIS» en mulighet til å løfte fram historier som ellers sjelden får plass.
Thomas Gullestad er tydelig på at serien fyller et tomrom. Han mener det lenge har vært behov for å vise frem både styrken og sårbarheten i helsevesenet. Livet i korridorene, med alt det innebærer, er noe flere burde få et innblikk i.
Suksessen har heller ikke gått ubemerket hen internt i NRK. Med sterke seertall allerede etter to episoder, peker alt mot at «LIS» kan bli en av årets store favoritter. Redaksjonssjef for drama, Marianne Furevold-Boland, legger ikke skjul på stoltheten.
Hun mener responsen viser hvor viktig godt norsk drama er – ikke bare som underholdning, men som noe som samler folk. Serien treffer en nerve, sier hun, og gir publikum en felles opplevelse som mange har behov for akkurat nå.
«LIS» har med andre ord gjort mer enn å underholde. Den har åpnet en dør inn til en virkelighet mange ikke visste hvor tung var – og for noen har den også blitt en brutal påminnelse om hvorfor de en gang valgte å gå en annen vei.
