Sandra Lyng Haugen (38) lever i dag et liv mange forbinder med musikk, familielykke og et sterkt offentlig nærvær sammen med ektemannen Lasse Joachim Langerud (41). Men bak de lyse øyeblikkene skjuler det seg en historie som fortsatt setter dype spor i henne.
Sammen fikk paret sitt første barn i 2018, sønnen Sander (7), en hendelse som skulle bli livsforandrende på flere plan. Graviditeten kom samtidig med vanskelige valg og tunge vurderinger for artisten, som allerede hadde en lang medisinsk historie bak seg.
Tidligere har Sandra vært åpen om at hun levde med en bipolar lidelse, og at hun i en periode gikk på flere ulike medisiner samtidig. Da hun ble gravid, sto hun overfor et dramatisk vendepunkt i livet. Hun valgte å avslutte en elleve år lang medisinbruk på én gang, en beslutning hun selv har beskrevet som ekstremt krevende i en situasjon der alt handlet om både henne og barnet hun bar.
Hun har forklart at dette var et valg hun måtte ta raskt, og at det kom med en enorm indre belastning. Midt i gleden over å skulle bli mor, var kroppen og hodet hennes i en overgang hun den gang knapt rakk å forstå fullt ut.
Sju år senere forteller Sandra mer åpent om hvordan avslutningen av svangerskapet ble langt mer dramatisk enn hun hadde sett for seg. I podkasten «Er det noe liv her» beskriver hun hvordan en enkelt legetime mot slutten av graviditeten ble et vendepunkt som åpnet dører hun trodde var lukket.
Under konsultasjonen stilte fødselslegen henne et direkte spørsmål om hun noen gang hadde opplevd overgrep. Spørsmålet traff henne hardt og uventet, og i det øyeblikket opplevde hun at noe i henne “låste seg”. Hun hadde aldri blitt konfrontert med et slikt spørsmål før, og reaksjonen kom umiddelbart.
Sandra beskriver at dette utløste en sterk indre prosess der gamle minner og følelser kom tilbake med full kraft. Hun forteller at hun opplevde det som en retraumatisering, og at hun plutselig måtte håndtere flere lag av smerte samtidig, mens hun bare var uker unna å føde sitt barn.
Hun understreker at hun har båret på ulike traumer gjennom livet, og at noen av disse opplevelsene er blant de tyngste hun kan forestille seg. Likevel beskriver hun også hvordan hun i ettertid har forsøkt å forstå reaksjonene sine, og hvordan psyken gradvis har “beskyttet” henne ved å dele opp minnene i lag som ikke alltid er tilgjengelige samtidig.
I refleksjonene sine peker hun på at dersom alt hadde kommet på én gang, ville hun ikke klart å stå i det hun sto i den gangen. Hun beskriver det som en slags overlevelsesmekanisme i hjernen som hjalp henne gjennom en ekstremt sårbar periode i livet.
Midt i alt dette trekker hun også frem forholdet til ektemannen Lasse, som hun beskriver som en avgjørende støtte. Med et snev av humor forteller hun at han nærmest sto i en dobbel rolle i den perioden – med både et nyfødt barn og en partner som bar på sterke følelsesmessige reaksjoner.
Sandra beskriver forholdet deres som stabilt og trygt, med lite konflikt og mye støtte. I ettertid har de også feiret store milepæler sammen, inkludert et bryllup i Barcelona i 2025, flere år etter forlovelsen.
Historien deres startet tilfeldig gjennom felles bekjente, og et møte på artistens egen bursdag ble starten på et liv sammen som senere skulle bli både familieliv og partnerskap gjennom krevende perioder.
Selv om livet i dag ser rolig ut på overflaten, viser Sandra Lyngs egne ord at reisen dit har vært alt annet enn enkel, og at enkelte øyeblikk fortsatt lever sterkt i henne.
