Solveig Kloppen står midt i en spennende periode med nye TV-prosjekter og høy aktivitet, men bak kulissene har det skjedd noe som har snudd opp ned på hverdagen hennes. Den folkekjære programlederen er aktuell med oppussingsprogrammet «Dolce Villa», der hun sammen med John Brungot kaster seg ut i et italiensk eventyr med hammer, støv og store drømmer. Likevel er det en helt annen historie som nå preger følelsene hennes.
For samtidig som kameraene ruller og nye muligheter åpner seg, har familien opplevd en milepæl som ikke lar seg skru tilbake. I august i fjor tok sønnen et stort steg – han pakket kofferten, sa farvel til barndomshjemmet og satte kursen mot Bergen for å begynne studiene ved Norges Handelshøyskole. For Solveig markerte det et tydelig skille. Ikke bare i hverdagen, men i hele familiedynamikken.
Hun beskriver det som noe ugjenkallelig – en overgang som ikke kan stoppes eller reverseres. Likevel er det ikke bare tungt. Midt i vemodet finnes det også en ro.
Hun forteller at det føles naturlig at sønnen nå skal stå på egne ben. At tiden er inne for å slippe taket, selv om det river litt i hjertet. Hun ser at han er klar, at han har det som trengs for å klare seg selv. Bildet hun tegner er levende: en ung mann som tar sine første vingeslag alene. Kanskje litt usikker i starten, men med god fart og retning. Han flyr, og han flyr høyt.
Avskjeden i Bergen ble likevel alt annet enn enkel. Da de skulle si farvel og reise hjem igjen, tok følelsene overhånd. Både Solveig og datteren Klara klarte ikke holde tårene tilbake. Øyeblikket satte seg i kroppen – et tydelig punktum for en epoke de alle hadde vært en del av.
Selv om det var smertefullt, understreker hun at stoltheten er sterk. Sønnen står nå på egne ben, og det er noe hun bærer med seg hver dag.
Men hjemme merkes forandringen. Stillheten er annerledes. Rutinene er ikke de samme. Med ett barn mindre i huset har hverdagen fått et nytt tempo, og det har åpnet et rom hun ikke helt vet hvordan hun skal fylle ennå.
Hun kjenner på en følelse av å miste en funksjon – som om en rolle hun har hatt i mange år plutselig er i endring. Sammen med ektemannen Kjartan har hun begynt å reflektere over hva neste steg skal være. Begge ønsker å bidra med noe meningsfylt, å bruke tiden og energien på en ny måte.
Kjartan har allerede tatt et valg og engasjert seg som frivillig ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp. For Solveig er ikke retningen helt bestemt ennå, men tankene er der. Hun vurderer muligheter som Røde Kors eller Kirkens Bymisjon – steder hvor hun kan gi noe tilbake og finne en ny form for tilhørighet.
Midt i alt dette står hun i en overgang – mellom det som har vært, og det som nå skal bli. En ny hverdag formes, sakte men sikkert, med både savn og nye muligheter side om side.
