Det er en erkjennelse preget av både tyngde og realisme når Åsne Seierstad, en av våre mest profilerte utenriksjournalister, nå velger å sette en definitiv stopper for nye reiser til Russland i overskuelig framtid. Etter å ha brukt store deler av sin karriere på å dokumentere krig, konflikt og menneskeskjebner, er konklusjonen hennes om dagens situasjon i Russland bekmørk. Det finnes ingen lyspunkter, slår hun fast, og legger ikke skjul på at situasjonen i landet hun har fulgt tett siden 90-tallet, bare beveger seg i én retning: mot det verre.
For 56-åringen er det ikke lenger forsvarlig å krysse grensen. Risikoen for arrestasjon, represalier og det stadig strammere grepet fra regimet gjør at hun nå holder seg på trygg avstand. For Seierstad er kapitlet Russland for nå ferdig skrevet, spesielt etter den enorme suksessen med boka «Ufred – Russland fra innsiden». Boka har ikke bare solgt i 120 000 eksemplarer, men har også skrevet norsk litteraturhistorie som den første til å vinne både Kritikerprisen, Bokhandlerprisen og Brageprisen samme år. Det er en anerkjennelse som henger høyt, men suksessen har ikke endret det faktum at de menneskene hun portretterer i boka, lever i en hverdag som blir stadig mer brutalisert av nye lover og vedvarende restriksjoner.
Når hun reflekterer over det siste året, beskriver hun mottakelsen av boka som helt vill, langt over det hun hadde våget å håpe på. Likevel er det nå andre hensyn som veier tyngst. Med to tenåringsbarn i huset, sønnen Embrik (17) og datteren Sol (15), har Seierstad prioritert å være til stede på hjemmebane. Hun kjenner på den eksistensielle erkjennelsen av at barna snart skal flytte ut, og ønsker ikke å være på reisefot når hverdagene med dem teller som mest. Det handler om å være mor i en fase der det virkelig gjelder, en kontrast til de årene hun har brukt i verdens farligste krigssoner.
Selv om hun nå ser fram mot å skrive noe helt annet – kanskje en kortere bok med et mindre tema, selv om ambisjonene forblir høye – er hun klokkeklar på den politiske virkeligheten. Hun beskriver krigen som pågår som en grusom og dypt mislykket affære. Det at Vladimir Putin fremdeles innehar makten, til tross for de enorme tapene av menneskeliv for en liten flik av land, omtaler hun som helt utrolig. Det finnes ingen enkle spådommer om fremtiden, men hun er tydelig på at så lenge regimet forblir som det er, ser hun ingen vei tilbake.
Det er likevel en grunnleggende optimisme i Seierstads sinnelag, noe som tidligere har kommet frem i personlighetstester hvor hun scorer lavt på nevrotisisme. Hun er ikke en person som går rundt og bekymrer seg for alt som kan gå galt, men snarere en som ser fremover. Selv om døren til Russland holdes lukket nå, er hun ikke kategorisk for resten av livet. Hun minner oss om at hun så vidt har begynt å leve og skrive, og med mange år foran seg, er det rom for nye kapitler. Men for øyeblikket er det rollen som mor og forfatter på trygg grunn i Norge som definerer hverdagen, mens hun med en viss sorg ser på et Russland som lukker seg mer og mer for verden utenfor.
